Anette Tjomsland
FRPs finanspolitiske talsmann, Ketil Solvik-Olsen, tar på NRK Kveldsnytt 6/6 til orde for en ny norsk bistandspolitikk, dersom det blir borgerlig regjering neste år. Solvik-Olsen støtter opp om verdensbankens storskala satsing på infrastruktur, og Norfunds ønske om å bruke 1% av oljefondet på næringslivsinvesteringer i utviklingsland. Han hevder at investeringer i infrastruktur i utviklingsland bidrar til utvikling og at det er et velferdsgode som alle får ta del i.
Utbygging av infrastruktur er alltid et spørsmål om makt: Hvem får fordelene og hvem må bære kostnadene? Eksemplene som trekkes frem i det aktuelle nyhetsinnslaget er bygging av veier, havner og kraftverk. Norge bidrar allerede til flere damutbygginger med ødeleggende konsekvenser, gjennom Statens Pensjonsfond Utlands investeringer. En av disse er Xayaburi-utbyggingen på Mekongelven i Laos. Fra utbyggingsområdet må 2100 mennesker tvangsflyttes, og den enorme dammen vil redusere fisket i den mektige elva, noe som igjen truer livsgrunnlaget til et sekssifret antall Laoitter og et uvisst antall Kambodsjanere. Dette prosjektet er et illustrerende eksempel på at det ikke er en automatisk link mellom infrastruktur og rettferdig fordeling av godene.
Historien har vist at fattige og marginaliserte grupper ofte må vike i utviklingens navn. Så langt har bygging av verdens dammer ført til tvangsflytting av mellom 40-80 millioner mennesker. De fleste har aldri maktet å gjenvinne sitt tidligere livsgrunnlag.
Det er liten grunn til å være mot investering av 1% av oljefondet i utviklingsland. FIVAS (Foreningen for Internasjonale Vannstudier) er enige i at infrastruktur er viktig for økonomisk utvikling, og at det i mange tilfeller øker de aktuelle landenes BNP. Det finnes imidlertid mange former for infrastruktur og ikke alle bidrar til fattigdomsreduksjon.
En ny rapport fra International Rivers viser at flertallet av fattige på landsbygda bor nærmere lokale kilder til fornybar energi og vann, enn til sentrale elektrisitetsnett og vanningsanlegg. Desentraliserte prosjekter som direkte retter seg mot behovene til fattige mennesker, er en mer effektiv måte å fremme bred økonomisk vekst og redusere fattigdom på, fremfor sentraliserte megaprosjekter. Småskala energi- og vannprosjekter kan også redusere sosiale og miljømessige fotavtrykk av infrastruktur, og styrke demokratisk kontroll over viktige offentlige tjenester.
Løsningene for god infrastruktur som fremmer utvikling finnes. La oss unngå fortidens feil og bruke 1% av oljefondet på en smart måte.