Andrew Preston

Teksten i pressemeldingen er avslørende fordi den gir et innblikk i hvordan Verdensbanken og mange andre internasjonale finansinstitusjoner ofte opererer i forhold til nye infrastrukturprosjekter. Den klare tonen i pressemeldingen er at prosjektet skal gjennomføres, selv om det sies at prosjektet også skal ”gjennomgå en omfattende vurdering av de økonomiske, tekniske og finansielle aspektene”. Når det gjelder sosiale og miljømessige hensyn, sier pressemeldingen at prosjektet skal formes slik at det etterkommer bankens egne sosiale og miljømessige retningslinjer.

Det som er problematisk er ikke at Verdensbanken tar hensyn til sine sosiale og miljømessige retningslinjer, men hele tilnærmingen deres. Mens de økonomiske, tekniske og finansielle aspektene i prosjektet får en full vurdering, handler miljømessige og sosiale hensyn om å ikke bryter retningslinjene. Det er ingen antydning til at disse skal inngå som en likverdig del av en helhetlig og samlet vurdering av prosjektet, som da danner grunnlag for en avgjørelse om finansiering.

Det var akkurat denne type framgang som World Commission on Dams (WCD) påpekte som mangelfull og lite hensiktsmessig i sin sluttrapport fra 2000. Konsekvensutredninger (EIAs) ble først tatt i bruk for alvor på 80-tallet. Men WCD viste at disse ofte har minimal innflytelse på avgjørelsene som blir tatt. Konsekvensutredninger har, ifølge WCD, stort sett bestått av tiltak rettet mot å kompensere for eller å redusere skadelige konsekvenser, og å gjøre dem spiselige når avgjørelsen om å gå videre er allerede tatt.[1]

I Bujagalis tilfelle kan det virke som om avgjørelsen allerede er tatt, i hvert fall av Verdenbankens ledelse. Det er allerede laget en konsekvensutredning, men dette tilhører perioden før prosjektet kollapset i 2003. Konsekvensutredningen ble kritisert av ugandiske NGOer og til en viss grad også av Verdensbankens Inspection Panel. Den opprinnelige utbyggeren, amerikanske AES, trakk seg fra prosjektet i 2003 etter forsinkelser forårsaket av manglende finansiering, en kritisk rapport fra Inspection Panel og korrupsjonsanklager.

I mars 2005 etter at prosjektet ble gjenopptatt fortalte de ugandiske myndighetene at det ikke var behov for en ny konsekvensutredning fordi ”det reviderte prosjektdesignet ikke medfører noen nye alvorlige miljøproblemer.”[2] Men i et møte med den ugandiske NGOen National Association of Professional Environmentalists (NAPE) i september 2005, indikerte representanter for IPS, de nye utbyggerne, at en ny konsekvensutredning ville bli gjennomført av EMA Consult. Ifølge IPS, ville dette ikke bli gjennomført før IPS hadde undertegnet strømkjøpsavtalen (PPA) med myndighetene.

Alternativer

Et annet viktig spørsmål med Verdensbanken uttrykte støtte til Bujagali er i hvilken grad prosjektet har blitt vurdert opp mot andre mulige prosjekter som også kan møte Ugandas energibehov. Kun 8% av landets befolkning har tilgang til strøm, og desentraliserte løsninger på lokalt plan vil ofte være mer hensiktsmessig for å nå ut til de fattigste enn store sentrale tiltak. Det finnes en rekke andre alternativer for energiproduksjon i Uganda, blant annet sol, vind, biomasse, geotermiske ressurser og små vannkraft. Ugandiske NGOer har over lang tid krevd at disse andre alternativer bør utredes for å kunne velge de beste.

En omfattende vurdering av alternativer (”comprehensive options assessment”) som møter identifiserte behov var en av WCDs syv strategiske prioriteringer. Disse prioriteringer har blitt bredt anerkjent av organisasjoner og institusjoner rundt omkring i verden, inkludert Verdensbanken. Men rapporten fra Verdensbankens Inspection Panel i 2002 siterer et utkast til en tidligere rapport skrevet i 2001 av det kanadiske konsulentfirmaet Acres International:

“Da de ble konfrontert med temaet, antydet alle interessentene i sektoren at de ikke hadde vurdert noen andre alternativer som mulige erstatninger for det 200 MW store Bujagali-prosjektet. Som følge av dette finnes det svært få studier som tar for seg gjennomførbarheten av andre potensielle muligheter som kunne vært utviklet som et alternativ til Bujagali.”

I et skriv til den ugandiske NGOen NAPE i mars 2005 sier myndighetene at ”Government has made efforts to identify and develop all the available energy resources in the country….Feasibility studies are under preparation for those resources which were identified as most promising.” Blant annet jobber de ugandiske myndighetene sammen med Island for å utrede muligheten for å utvikle produksjonsanlegg basert på geotermiske ressurser. Men, ifølge energidepartementet skal forundersøkelsen være ferdig tidligst desember 2005.[3]

Likevel, i et internt notat fra oktober 2005, sier Verdensbanken at myndighetene har gjennomgått landets behov og muligheter i kraftsektoren og funnet ut at Bujagali fortsatt er det billigste strømgenereringsalternativet. Selv om det har blitt gjort en del siden 2002 for å undersøke andre alternativer, er det vanskelig å se hvilken betydning dette har hatt for Bujagali-avgjørelsen.

En annen indikator på mangelfulle interne beslutningsprosesser hos Verdensbanken er den klare meldingen i pressemeldingen som sier at det ikke er ”noen andre vannkraftprosjekter finansiert av Bank Gruppen på Nilen i Uganda som diskuteres eller forberedes.”
Å sammenligne ett vannkraftprosjekt med et annet er ikke tilstrekkelig for å gjennomføre en helhetlig vurdering av alternativene. Men her er mangelen på sammenligning interessant fordi det nok en gang leder til spørsmålet om hvordan Verdensbanken har kommet fram til Bujagali som det beste alternativet for Uganda.

Karuma-prosjektet, 200 km lengre ned på Nilen, har blitt fremmet av et norsk konsortium, Norpak Power Limited, som foreløpig består av Agder Energi, Veidekke, Alstom Power Norge, og Nyborg Invest. Karuma konsortium har lenge fremholdt at tallene som Verdensbanken har brukt når de har forholdt seg til Karuma-prosjektet er basert på en feilaktig rapport fra Acres International. Denne rapporten gir en mye høyere pris for Karuma-prosjektet enn Norpaks egne tall som viser en kostnad relativt lik prisen for Bujagali. Ifølge informasjonen lagt fram av Karuma konsortium, er Karuma også bedre enn Bujagali på en rekke sentrale punkter. Med en høyere fall enn Bujagali, er den hydrologiske risikoen mye mindre og dermed produksjonen mer pålitelig. I tillegg ser de miljømessige konsekvensene ut til å ha et mye mindre omfang. Det er foruroligende at Verdensbanken ikke viser noen interesse for å se nærmere på dette. Kilder i Washington sier at ledelsen i Verdensbanken har vært direkte avvisende og til dels irritert overfor Karuma-prosjektet.

Bujagali eller ingenting

Hvorfor er Verdensbanken så fiksert på Bujagali? Er det Verdensbankens nye ”Infrastructure Action Plan” som driver slike prosjekter frem? I september 2004 presenterte Verdensbankens daværende vannrådgiver John Briscoe den nye infrastrukturstrategien på en konferanse i Marrakech. Med et lysbilde av Arnold Schwarznegger som ”The Terminator” i bakgrunn, konkluderte Briscoe slik: ”The takeaway message on the World Bank and infrastructure – We’re back!” Siden 2003 har Verdensbanken økt sin finansiering til infrastrukturprosjekter med US$1 milliard hvert år og ifølge er rapport fra august 2005 forventer Banken at dette vil øke ytterligere til ca US$10 milliarder i løpet av de neste 2-3 år (dvs. 40% av Verdensbankens totale lånevirksomhet).[4]

Samtidig rapporterer Friends of the Earth i november 2005[5] at Verdensbanken ikke har klart å oppfylle sine løfter til verdenssamfunnet når det gjelder økt satsing på fornybar energi. Banken hadde brukt bare en tredel av det som var målet for støtte til fornybar energi og energieffektivisering i 2005. Støtten økte med kun 7% (US$14 millioner) istedenfor det opprinelige målet på 20% (som er også målet for de neste fire årene).

Her er det mye for den nye norske regjeringen å ta tak i. I Soria Moria-erklæringens kapittel 2 om internasjonal politikk står det at ”Regjeringen vil arbeide for større åpenhet om Norges rolle i Verdensbanken og IMF.” Et ledd i dette kan være å stille spørsmål ved hvordan Verdensbankens ledelse treffer noen av sine beslutninger rundt storstilte utbyggingsprosjekter og hvorfor Verdensbanken ikke har klart å oppfylle sine løfter når det gjelder satsing på fornybar energi, noe som også er sentralt i Soria Moria-erklæringen.

Norge kan kan kanskje hente inspirasjon fra USA på akkurat dette området. I november bestemte Bush-administrasjonen å holde tilbake 20% av sitt årlige bidrag til Verdensbanken. Ifølge Center for Economic Justice, blir pengene holdt tilbake av Kongressen inntil Verdensbanken gjennomfører flere tiltak for større åpenhet og korrupsjonsbekjempelse. Kunne dette være noe for Norge også?
[1] Dams and Development – A New Framework for Decision-making, World Commission on Dams, 2000, s. 182
[2] Response to “Outstanding” Bujagali Environmental Issues Raised by NAPE on February 28, 2005, Ministry of Energy and Mineral Development, March 2005
[3] The East African, 15 november 2005
[4] Infrastructure Vice-Presidency, World Bank, Infrastructure and the World Bank: A Progress Report, 12 august 2005
[5] Power Failure: How the World Bank is Failing to Adequately Finance Renewable Energy for Development, Friends of the Earth, 2005