Galskap og ytringsfrihet

FacebookTwitter

Andrew Preston

I juni i år la regjeringen fram sin innstilling om å ta inn ytterligere 52 vassdrag inn i Verneplanen. Debatten har foregått med til dels sterkt ordelag. ”Stans vernegalskapen nå!” kom meldingen fra Bjerkreim i oktober fra de som ikke vil ha økt vern. Blant kravene til den nylig opprettete interesseorganisasjonen var respekt for lokaldemokratiet og folkevalgt styring og kontroll.

Vi tar det som en selvfølge at det finnes diskusjon, debatt og mulighet til å si fra. Selv om det ikke alltid blir enighet til slutt, er det prosessen som er viktig. Ulike synspunkter og betraktninger blir løftet, hørt og vurdert. Planene revideres og sluttresultatet blir uansett utfallet et uttrykk for en konsensusbygging som er en grunnstein i et velfungerende demokrati.

Muligheten for åpen debatt gjelder også nye inngrep i vassdrag. I regelverket står det fast at nye søknader om utbygging skal legges ut på høring i flere runder. Regelverket når det gjelder høringer og offentlig ettersyn er blant det beste i verden.

I mange andre land er det likevel en annen virkelighet. Muligheten for åpen debatt og diskusjon rundt nye prosjekter er ofte fraværende. Når det skjer, er konsultasjonene ofte gjennomført raskt, overfladisk og uten tilstrekkelig tilgang til informasjon om prosjektet. I noen tilfeller skjer høringer i etterkant av en avgjørelse om å bygge ut, og blir dermed brukt kun til å legitimere prosjektet. Dette kan føre til at stemmene til berørte lokalsamfunn ikke blir hørt og at sosiale og miljømessige konsekvenser til et prosjekt blir oversett.

Ett slikt tilfelle er et foreslått vannkraftprosjekt i Laos. Nam Theun 2-prosjektet kan får støtte av norske skattebetalere allerede i 2005 gjennom Norges deltagelse i Verdensbanken. Laos er en ett-parti stat uten ytringsfrihet eller organisasjonsfrihet. ”Konsultasjonene” med berørte grupper der har blitt sterkt kritisert som et spill for galleriet. Verdensbanken har selv anerkjent problemet og bedt om ytterligere innspill fra internasjonale organisasjoner, men også disse ”konsultasjonene” har blitt stemplet som lite troverdige.

Vi ville ikke tåle en slik framgangsmåte i Norge. Da bør vi ikke tåle det i utviklingsland heller. Uansett de økonomiske utsiktene til et prosjekt, bør det ikke danne grunnlag for at man vike fra de prinsippene som man mener er viktige.