Andrew Preston

Land fra Togo til Tanzania har opplevd varige strømbrudd, rasjonering og høye priser, forårsaket i stor grad av for lav vannstand i vannkraftmagasinene. Industrien har vært lammet og situasjonen har preget menneskers liv og den politiske debatten i disse landene. Energi er et grunnleggende behov for menneskers velvære og utvikling. Mangelen på moderne energiformer innebærer både et hinder for utviklingen og en direkte trussel mot menneskers helse. Det estimeres at ca. 2 millioner mennesker, de fleste kvinner og barn, dør hvert år av helseproblemer knyttet til røyk fra matlaging innendørs med tradisjonell brensel. Tilgang til moderne energiformer reduserer tid og arbeid brukt av kvinner og jenter for å hente ved og annen tradisjonell brensel, og letter trykket på sårbare økosystemer. Elektrisitet til lys, oppvarming og kjøling er viktig for klinikker, skoler og annen sosial infrastruktur. Energi for å drive maskiner muliggjør økonomiske aktiviteter og skaper arbeidsplasser.

Behovet for moderne energiformer er presserende. Samtidig står Afrika overfor nye utfordringer. FNs klimapanel har beskrevet Afrika som ”kontinentet som er mest sårbart for konsekvensene av klimaendring”. Med klimaendringer er det spådd enda større variasjon i nedbør med flere og større flommer på noen steder, mer tørke på andre. Det forventes at vannføring i elvene kan blir sterkt påvirket av til og med beskjedne fall i nedbør. For de to tredjedeler av afrikanere som bor på landsbygda og som er direkte avhengig av overflatevann (i elver, bekker og innsjøer) for husholdnings- og jordbruk er dette en betydelig trussel.

Afrika står dermed overfor en dobbel utfordring når det gjelder energiutvikling. For det første, finnes det et massivt behov for å øke tilgangen til moderne energiformer. For det andre, må utvikling av energiinfrastrukturen ta hensyn til klimaendringene som er i gang, og gjøres på en måte som helst ikke bidrar til at Afrikas sårbarhet for klimaendringer økes ytterligere.

Industrien anbefaler

I mars i år møttes 28 afrikanske ministere i Johannesburg, sammen med damindustrien, donorer og internasjonale finansinstitusjoner. Anledningen var Afrikas første store vannkraftkonferanse,arrangert av Sør-Afrikas energidepartement og sponset av damindustriens lobbygruppe, International Hydropower Association.

Konferansen hadde som mål å ”låse opp Afrikas potensial for vannkraft som et større energialternativ”. Slutterklæringen fra konferansen bekreftet rollen flerbruksprosjekter (vannkraft kombinert med vannforsynings- og flomkontrollfunksjoner) har fått i å sikre Afrikas vann- og energisikkerhet. Erklæringen var forutsigbar og ville ha vært som musikk i ørene til Verdensbankens vann- og energibyråkrater. Ifølge Bankens rådende tenkning henger fattigdom sammen med hvor mye vannlagringskapasitet (vannreservoarer) et land har. Løsningen – for å gi en mer stabil vannforsyning året rundt – er mer storskala vanninfrastruktur for å sikre ”en minimumsplattform for vannsikkerhet.”

Bankens nåværende strategi kommer etter et tiår med mer begrenset finansiering av store infrastrukturprosjekter. Dette skyldes blant annet en stadig økende motstand i utviklingsland mot de høye sosiale og miljømessige konsekvenser av slike prosjekter, men også Bankens egen tro på rollen til privat sektor. Men private selskaper har vært forsiktige med å gå inn i høyrisiko og dyrebare prosjekter uten garantier, mens bilaterale donorer har redusert støtte til infrastrukturprosjekter i påvente av at privat sektoren ville trå inn.

En feilslått strategi

Verdensbankens og damindustriens tro på stor vanninfrastruktur som Afrikas redning feiler på en rekke punkter. For det første, er det lite sannsynlig at utbygging av storskala vanninfrastruktur kommer til å bidra spesielt til økt tilgang til elektrisitet for de som trenger det mest. De fleste som ikke har tilgang til elektrisitet bor på landsbygda og er ikke tilkoblet til nettet. Tidligere investeringer i kraftsektoren i Afrika har i stor grad gått til store kraftverk og kraftlinjer til de største byene. Flertallet av befolkningen som bor på landsbygda får ikke nytte av disse prosjektene og etter planene vil hovedfokuset fortsatt være på store regionale ”løsninger” som forsyner det sentrale nettet og industri uten å endre situasjonen til de som trenger det mest.

Problemstillingen eksemplifiseres av kraftverket Cahora Bassa i Mosambik. Dette produserer nok elektrisitet til å forsyne hele landet, men på grunn av et lite utbygd nett mangler 90 prosent av befolkningen tilgang til elektrisitet og mesteparten selges til nabolandene Sør-Afrika og Zimbabwe. De høye kostnadene med å bygge ut nettet betyr at småskala, desentraliserte energiløsninger ville være en mye raskere, rimeligere og effektiv måte å møte behovene på.

Et annet problem med strategien er at den tar overraskende lite hensyn til de alvorlige situasjonene land over en stor del av Afrika har opplevd i 2006, forårsaket av en mangel på vann i magasinene som følge av tørke i regionen. Når avhengighet av vannkraft allerede utgjør et problem blir den ikke løst med å bygge ut mer vannkraft. Dette er en debatt man også er kjent med i Norge. Stadig vanskeligere og uforutsigbare hydrologiske forhold på grunn av klimaendringer skal ikke være en argumentasjon for mer vannkraft, men heller en sterk grunn til å legge om til andre energikilder.Den svenske ambassadøren til Kenya sa det slik i en aviskronikk i februar, ”Vannkraft er ikke framtiden. Regionen må begynne å bygge et framtidig energisystem basert på det den har i overflod – vind og sol.”

Klimagassutslipp fra vannreservoarer er en annen faktor som utbyggerne fortsatt er lite opptatt av. Spørsmålet om vannkraftproduksjonen er utslippsfri og miljøvennlig er omstridt. Verdens Damkommisjonhar satt søkelys på at utslipp fra vannreservoarer kan være betydelige. Særlig i tropiske strøk, viser det seg at vannreservoarer slipper ut metan og andre klimagasser i et omfang som i de verste tilfellene er på høyde med kraftverk drevet på fossile brensler. Heller enn å være ren og utslippsfri kan stor vannkraft bidrar direkte til økte klimagassutslipp. Som Éric Duchemin, konsulent for Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), sa i fjor: ”Alle tror at vannkraft er veldig ren, men dette er ikke tilfelle”. Vannmagasiner, spesielt i tropiske områder, slipper ut betydelige mengder CO2 og metan. Forskere i Brasil har vist at, i enkelte steder, vannmagasiner knyttet til kraftanlegg kan produsere tre ganger så mye klimagass som et tilsvarende konvensjonelt kraftverk.

Andre alvorlige miljømessige og sosiale konsekvenser fra utbygging av vannkraft ytterligere forverrer bildet. Erfaringen i Afrika med forflytting av berørte grupper, er som i andre deler av verden, ikke spesielt positiv. Nesten 50 år etter Kariba demningen ble bygd på Zambesi-elva mellom Zambia og Zimbabwe er det fortsatt mange av de 57.000 tvangsflyttede som ikke har tilgang til elektrisitet eller rent vann. I en rekke andre tilfeller, har levestandarden til de tvangsflyttede forverret seg. Samtidig har utbygginger på forskjellige vassdrag i Afrika ført til redusert fiskebestand og jordbruk nedstrøms for prosjektene. Kiira kraftverket (også kjent som Owen Falls extension) ved Nilens utspring i Uganda har nylig vist seg å være en av grunnene til at vannivået i Victoriasjøen har blitt så kritisk lav. Prosjektet fikk direkte støtte fra norske skattebetalere.

Megalomani er konge

Det er ingen mangel av gode grunner til å finne alternative måter å løse Afrikas energi- og klimaproblemer. ”Løsninger” basert på utbygging av storskala vanninfrastruktur kommer ikke til å øke tilgang til moderne energi for de som trenger det mest og tar lite hensyn til eksisterende problemer forårsaket av klimaendringer. De er heller ikke så klimavennlige som deres tilhengere påstår. Hvis man også tar i betraktning de andre miljømessige og sosiale utfordringer knyttet til stor vanninfrastruktur er det god grunn til å bremse iveren for å bygge ut enda mer. Gitt alle de sterke argumentene mot utbygging av stor vanninfrastruktur, er det legitimt å spørre hvorfor Verdensbanken insisterer på strategien sin.

Som nevnt ovenfor kommer Verdenbankens ønske om økt investering i storvanninfrastruktur i kjølvannet av et tiår med mer begrenset finansiering av sektoren. Fra 1990 til 2003 ble lånefinansiering fra International Bank of Reconstruction and Development (IBRD) av infrastruktur redusert med en fjerdel. Verdensbanken er først og fremst en bank og dermed avhengig av å låne store pengesummer på den mest kostnadseffektive måte mulig. Store infrastrukturprosjekter i vannsektoren gir Banken en gylden anledning for å snu trenden og igjen øke støtten til infrastruktur (som den har gjort med US$1 milliard hvert år siden 2003).

Men troen på stor vanninfrastruktur er ikke delt av alle i Banken. I mars 2006 ble en rapport utgitt av Bankens jordbruksavdeling som konstaterte at store demninger og moderne kunstige vanningsanlegg har ”økt sårbarheten til mennesker – spesielt de fattige”. Rapporten prioriterte småskala lavkostnadsløsninger i de stedene hvor små bønder bor. I et intervju med International Rivers Network sier direktøren i landbruksavdelingen at erfaringen med storskala irrigasjon i land som Kenya har vært ”horribelt”. Ifølge direktøren ”foregår det en vannrevolusjon i jordbruk, men mange av mine kollegaer i Banken ikke vet noe til det.”

Når det gjelder betydningen av klimaendringer er det også skepsis. I august sa Steen Jorgensen, Bankens fungerende visepresident for bærekraftig utvikling i en pressekonferanse i Cape Town at ”vi allerede ser konsekvensene av klimaendring…vi trenger å se på hvordan vi kan hjelpe land å utvikle på en klimavennlig måte.” I forhold til vanninfrastruktur sa han at det var stor usikkerhet. Informasjonen som utgjorde grunnlaget for avgjørelser om damutbygging var basert på hundre års hydrologiske data. ”Tallene holder ikke lenger. Akkurat nå er spørsmålet om vi bygger den riktige tingen i det riktige stedet på den riktige tid.”

Likevel virker det som om vann- og energibyråkratene i Banken har overtaket. Et eksempel på klokketroen blant tilhengerne av stor vanninfrastruktur er kommentaren til en ansatt ved Afrikaenergigruppe i Banken. Oppskriften for å takle de mer uforutsigbare hydrologiske forhold som følge av klimaendringer var å ”hedge” vassdrag mot hverandre, dvs. bruke et vassdrag som forsikring mot en annen.

I september presenterte Verdensbanken sine energiplaner under årsmøtet i Singapore Verdensbankens Investment Framework on Clean Energy and Development promoterer kullkraft, atomkraft og stor vannkraft, og fokuserer på sentrale løsninger og utvidelse av det sentrale nettet for å skape økonomisk vekst og øke tilgang til moderne energi. Rammen foreslår ikke å flytte investeringer til nye fornybare energikilder. For Verdensbanken er fornybar energi fortsatt en ”ettertanke”.

Det finnes en annen vei

Utfordringen er slik. Man skal finne en måte å raskt øke tilgang til moderne energi for de fattige. Man skal bruke teknologi som ikke er sårbar for klimaendringer og som helst ikke bidrar til økte klimagassutslipp. Man skal finne løsninger som ikke skaper alvorlige sosiale problemer. Løsningen for Afrika, som for resten av verden, er å investere i en bred rekke av ulike klimavennlige og ”klimaendringsresistente” energikilder: nye fornybare energikilder som vind- og solenergi, moderne biomasse, geotermisk produksjon og små vannkraft.

Fokuset må være på småskala og desentraliserte prosjekter samt rimelige og utprøvde teknologier. Disse kan skape lokale arbeidsplasser og har lave miljøkonsekvenser. De representerer også den beste måten å nå de fattige på landsbygda. Teknologiene kan anvendes gjennom desentraliserte produksjonsanlegg og lokale distribusjonsnett, noe som den norske ”Kraftgruppen” pekte på i sin utredning (levert til Utviklingsministeren i februar 2006) som ”den mest aktuelle løsningen” i enkelte land.

Det finnes ingen mangel av eksempler på hvordan dette kan gjøres. I mars annonserte Botswanas myndigheter et femårig program rettet mot å forbedre tilgang til fornybar moderne energi i minst 88 landsbyer. Disse er landsbyer som ikke vil bli nådd av statens program for nettutbygging i løpet av de neste 10 årene. Programmet er verdt 34 millioner pula ($5,2 millioner) og skal gjøre det mulig for husholdninger å skaffe solenergisystemer til kun 20 prosent av den aktuelle kostnaden. Restbeløpet skal dekkes av myndighetene og FNs utviklingsprogram (UNDP).

I krigsherjet Rwanda er man i gang med utbygging av vindenergi. Et nonprofitt selskap har planer om å bygge ut små vindmøllepark på landsbygda med bruk av gamle lavkapasitetsturbiner (50-500 kW) som fases ut nå i USA og Europa. Tanzania og Sør-Afrika undersøker muligheten på bølgekraft langs kystene sine mens strømkriserammet Uganda har begynt å se på geotermisk kraft, noe som allerede er i bruk i nabolandet Kenya. Det estimeres at det totale kapasiteten for geotermiske kraft i Øst-Afrika kan være så høy som 2500 MW.

Lavkostnads- og energieffektive ovner samt alternative brensel som etanol (som produseres av bl.a. sukkerrør og mais) og brenner røykfritt er også en viktig del av en strategi for å øke tilgang til moderne energi. Disse teknologier kan både forbedre helse til millioner av mennesker og frigjør tid til inntektsskapende aktiviteter.

Normen heller enn unntaket

Det som trengs nå er visjon, politisk vilje og finansiering. Den rød-grønne regjeringen har kommet med erklæringer og handlingsplaner som peker i riktig retning. Regjeringens handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid fra juni 2006 sier at Norge vil ”støtte utvikling og bruk av fornybar energi, herunder biomasse, vind- og solenergi” og ”utvikling av multilaterale initativ for fornybar energi.”

Det er som viktig nå at disse gode intensjonene blir gjennomført. I motsetning til Verdensbankens strategi må ny fornybar energi blir normen heller enn unntaket. Det trengs en mye større om mer markant satsing på ny fornybarenergi – på en skala man ikke har sett før. Norge må bruke sin stemme i de internasjonale finansinstitusjonene til å påvirke strategiutviklingen og de som advarer mot Bankens nåværende strategi bør få økt støtte.

Land må kunne bygge opp en bred plattform av alternative energikilder, men så lenge man fortsatt er åpen for store, dyrebare konvensjonelle teknologier vil det være vanskelig for andre, mer miljøvennlige og hensiktsmessige teknologier å nå fram i tilstrekkelig grad. Vannkraft har en rolle, men kan ikke være dominerende og for å unngå alvorlige miljømessige og sosiale konsekvenser må den innrette seg etter prinsippene og retningslinjene til World Commission on Dams.

En storsatsing på ny fornybar energi er den eneste måten å raskt sikre tilgang til moderne energi for de fattige og samtidig tar hensyn til klimaendringer og behovet for å ikke gjøre en dårlig situasjon verre. Ny fornybar energi er simpelthen bra for klimaet og bra for de fattige.