Leif Tore Trædal

Mepanda Unkua er stedet hvor myndighetene i Mosambik planlegger å bygge en ny demning for vannkraft. Dersom prosjektet blir gjennomført vil det føre til at 1400 mennesker må flytte fra hjemmene sine og livsgrunnlaget sitt. Formålet med turen ut hit er å få snakke med noen av disse menneskene som må flytte som en følge av det planlagte prosjektet, og forhåpentligvis få en oppfatning om hva de mener om prosjektet.

Mepanda Unkua ligger ca 30 km fra hovedveien som strekker seg vestover mellom Tete og småbyen Songo, som i likhet med veien, ble konstruert på slutten av 60-tallet i forbindelse med byggingen av den gedigne Cahora Bassa-demningen. Cahora Bassa ligger 60 km oppstrøms det stedet hvor en ny demning er foreslått, og var i sin tid verdens femte største demning. Utbyggingen hadde store negative konsekvenser både for mennesker og miljø i et enormt stort område. Bassenget strekker seg vestover til grensen av Zambia, en avstand på ca 270 km. Dimensjonene av prosjektet var med andre ord enorme, og førte til at 24 000 husholdninger måtte flyttes til andre områder. Disse tallene er imidlertid usikre i og med at folk ble flyttet i to faser: Først strategisk i forbindelse med frigjøringskrigen mot den portugisiske kolonimakten, og sekundært i forbindelse med selve byggingen av Cahora Bassa. Denne kombinasjonen av flytting og krig påførte menneskene her ytterlige lidelser. Vi snakker med Dr. Arlindo Chilundo ved Eduardo Mundlande-universitetet i Maputo som har gjort en studie av de økologiske og sosiale konsekvensene av Cahora Bassa utbyggingen. Slik han ser det var denne flyttingen en katastrofe for befolkningen i hele området. Sett på bakgrunn av erfaringene med Cahora Bassa uttrykker han også sin skepsis til en flytting av mennesker ved en eventuell utbygging av Mepanda Unkua.
Gjennom Mosambiks historie fins det ingen gode erfaringer med å flytte mennesker, mener Dr. Chilundo.

At det “bare” er 1400 mennesker som må flytte ved en eventuell utbygging av Mepanda Unkua nedstrøms av Cahora Bassa, er et argument som brukes av UTIP (en statlig etablering under Energidepartementet i Mosambik for utviklingen av Zambezi) til å bagatellisere konsekvensene av det nye prosjektet. Men enhver tvangsflytting av mennesker er vanskelig, og prosjekter av tilsvarende størrelse har andre steder medført uløselige konflikter med de berørte.

Myndighetene bruker også det at befolkningen får en bedre infrastruktur i form av ny vei og elektrisitetsnettverk, som en rettferdiggjøring av prosjektet. UTIP argumenterer sterkt for at prosjektet til syvende og sist vil være gunstig for menneskene som må flytte som en følge av den nye demningen; nye arbeidsplasser både i forbindelse med bygging og drift av demningen vil sørge for dette. I tillegg loves det at folk skal få ny jord og penger i kompensasjon, og at folk skal involveres i beslutnings-prosessene. Om menneskene vi møter i Mepanda Unkua har vært eller noen gang vil bli involvert i disse prosessene synes imidlertid usikkert. Historien har vist at marginaliserte grupper i liten eller ingen grad involveres i beslutningsprosesser i forbindelse med bygging av storskala damprosjekter, og det er lite i dag som tyder på at befolkningen i Mepanda Unkua vil bli det heller.

En usikker tilværelse

Mepanda Unkua er ikke et tett befolket område; vi ser noen spredte landsbyer med 10-15 hytter i hver. Menneskene her lever hovedsakelig av selv-bergingsjordbruk, men også fiske gir et viktig bidrag til husholdet. Folk her dyrker mais, hirse og sorghum, og i tørketida dyrkes det også grønsaker som tomater, løk, salat og lignende, langs elvebredden av Zambezi. Forholdene for jordbruk er generelt sett vanskelige; den sandige jorda og det uforutsigbare regnet gjør jordbruksproduksjonen og folks livsbetingelser usikre. Når værgudene en jordbrukssesong bestemmer seg for å hoppe over ei regntid, blir livet vanskelig for folk i hele området.

– Livet i Mepanda Unkua er stort sett bra, men i disse dager er det vanskelig, for det regner ikke, sier en av bøndene vi snakker med.
Da vi er på besøk i området opplever folk nettopp en slik krise; de viktigste avlingene, mais, hirse og sorghum, svikter, og folk må stole på fisket og at grønnsakshagene langs elva kan gi dem det de trenger. En del av bøndene har også geiter som kan slaktes og spises, eller selges på det lokale markedet for penger.

Vi opplever at det er vanskelig å få folk til å fokusere på det vi ønsker å snakke om, nemlig den planlagte nye demningen som fører til at folk må flytte fra området og det livet de har her. I disse dager er folk mest opptatt av at det er tørke, og man har mer enn nok med å tenke på hvordan man kan holde seg i live fra dag til dag. Folk vet imidlertid at demningen kommer en gang i fremtiden:

-Noen hvite menn kom opp elva i båter og fortalte oss at myndighetene skal lage en demning her og at vi derfor må flytte.

Kompensasjon?

Folk er stort sett av den oppfatningen at prosjektet er positivt for området; de forventer at prosjektet skal gi dem arbeidsplasser og at de lovte kompensasjonene skal gi dem muligheten til å starte opp et nytt og bedre liv. For oss er det slående hvor lite folk egentlig vet om prosjektet og hva som skal gis i kompensasjon i form av penger, ny jord, nye jobbmuligheter, etc. Mye er ennå usikkert for folk. Guiden vår, Sr. João Komartport, som også er leder av VIDA, en lokal organisasjon som jobber med utdanning og kapasitetsbygging blant marginaliserte grupper av befolkningen, er klar i sin mening om prosjektet.

-Prosjektet er potensielt sett bra for Tete og regionen for øvrig. Hva som imidlertid må til er tilstrekkelig informasjon og sikring av rettighetene til menneskene som bor i Mepanda Unkua og nedstrøms av demningen, sier han.

Det store spørsmålet er om prosjektet vil bidra til å forbedre livsbetingelsene for den marginaliserte befolkningen i Mepanda Unkua, eller om den bare vil øke graden av usikkerhet i tilværelsen deres. Hva som for øyeblikket helt sikkert er usikkert er hva myndighetene i Mosambik vil gjøre for å kompensere de 1400 menneskene som må flytte som en følge av en mulig fremtidig konstruksjon.

Mepanda Unkua – et prosjekt for de rike?

Prosjektet blir fra flere hold kritisert for ikke å ha en fattigdomsprofil. Energien som skal produseres vil i all hovedsak bli eksportert til (i regional målestokk) rike Sør-Afrika, og vil derfor i liten grad komme den fattige delen av befolkningen til gode direkte. Riksrevisjonen holder nå på med en evaluering av norsk bistandssamarbeid med Mosambik, der en relativt stor del av de norske midlene går til kapasitetsbygging av UTIP. I en foreløpig rapport som ble gjenstand for diskusjon i norske medier i august, blir prosjektet kritisert for å ha en uklar fattigdomsorientering. Prosjektet er et kapitalprosjekt som skal gi Mosambik inntekter i form av energisalg, skatteinntekter og salg av royalties for bruk av vannet i Zambezi. Siden demningen vil kontrolleres av en ekstern (men ikke nødvendigvis utenlandsk) investor 25 år frem i tid etter en eventuell utbygging, og siden skatten som en eventuell utbygger må betale sannsynligvis kommer til å bli forsvinnende liten, vil inntektene de første 25 årene begrense seg til salg av royalties. Den sosiale profilen på fremtidige statsbudsjetter vil igjen bestemme i hvilken grad disse inntektene vil komme den fattige delen av befolkningen til gode.

En utfordring for myndighetene i Mosambik og andre involverte parter i prosjektet vil være å forhindre at Mepanda Unkua blir et prosjekt som bare kommer en urban elite og middelklasse til gode, og at man ikke overser og kjører over – direkte og indirekte involverte – marginaliserte grupper av befolkningen.