Nina Drolsum

Rapporten er skrevet etter en reise til Namibia og Epupa i månedskiftet oktober/november 1997. Formålet med turen var å være med på møter mellom myndighetene i landet og himbaene, som blir kraftig berørt hvis den planlagte utbyggingen av Kunene-elva blir en realitet. Møtene fant sted i Kaokoland hvor resultatene fra forstudien skulle presenteres og selve rapporten overleveres lokalbefolkningen. I løpet av besøket fikk vi også samtaler med folk i Gruve- og energidepartementet, i NamPower, i Burmeister&Partners, i Legal Assistance Center og namibiske frivillige organisasjoner. Jeg vil benytte anledningen til å takke for den imøtekommenhet og velvilje vi ble vist av alle vi hadde kontakt med i Namibia.

Sammendrag

Med NORAD-støtte har norske konsulenter siden 1992 utredet mulighetene for å bygge et vannkraftverk på Kunene, grenseelva mellom Angola og Namibia. Landets kraftbehov dekkes i dag hovedsakelig ved import fra Sør-Afrika. En gunstig avtale med sørafrikanerne gir Namibia den kraften landet trenger fram til år 2004. Da går kontrakten ut, og med et forventet underskudd på strøm i det regionale kraftmarkedet er det fare for at en ny kontrakt blir dyr. Derfor ser namibiske myndigheter seg nå om etter egne energikilder som kan gi sikker og billig strøm i framtiden samt gjøre Namibia uavhengig av strøm utenfra.
Konsulentene som har utarbeidet forstudien til Kunene-utbyggingen har særlig pekt på to muligheter, enten et vannkraftverk ved Epupa-fallene, eller ved Baynes-fjellene (se vedlegg med kart og fakta). Epupa-alternativet vil føre til at et område på størrelse med Mjøsa demmes ned, noe som kommer til å ødelegge livsgrunnlaget til de rundt 5000 menneskene tilhørende himba-folket. Himbaene er et semi-nomadisk kvegfok som i tørkeperioder er fullstendig avhengige av Kunene-elva. Omlag 1000 mennesker bor fast i området og må flyttes ut, og vel 160 forfedregraver er truet. Baynes-alternativet vil ha samme type negative konsekvenser for himbaene, men i mindre grad enn Epupa. Namibiske myndigheter har gitt klare signaler om at de ønsker Epupa-alternativet, fordi det etter deres mening er det beste både økonomisk og teknisk sett, slik det også konkluderes med i forstudien.

Baynes-alternativet vil i tillegg til å være en mer krevende teknisk utbygging, være avhengig av at Gove-dammen i Angola blir reparert for å fungere effektivt og levere strøm på linje med Epupa. Energimyndighetene har imidlertid liten tro på at dette skal la seg gjøre på grunn av de politiske urolighetene i landet. De er også opptatt av at Baynes-alternativet er mye mer utsatt for tørkeperioder enn Epupa-alternativet. Et Epupa-kraftverk vil i følge forstudien tåle tre år med tørke før det går med underskudd, mens et Baynes-kraftverk bare vil tåle ett år. Angolanske myndigheter er på sin side likevel positive til en utbygging av Baynes, og har bedt NORAD om å utføre en studie om mulighetene til å reparere Gove-dammen.

Norconsult la fram utkastet til forstudien av Kunene-utbyggingen for namibiske myndigheter i slutten av oktober 1997. Rapporten er ufullstendig. Det lå i premissene for forstudien at det skulle føres dialog og forhandlinger med himbaene om erstatning og tiltak for å redusere skadevirkningene av en utbygging. Dette har vært problematisk hele tiden. Kontakten med lokalbefolkningen ble brutt i mars på grunn av uttalelser om at en dam vil bli bygget uansett. Konsulentenes informasjon til himbaene har siden starten vært både mangelfull og misvisende. Dette har ført til mistillit fra himbaenes side, og myndighetenes behandling av saken har dessuten virket svært provoserende på himbaene. Himbaenes motstand mot utbygging er etter hvert blitt så sterk at en dialog under alle omstendigheter ville vært vanskelig.
Motstanden mot Epupa-utbyggingen er stor også internasjonalt. Miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner betegner prosjektet både sosialt og økologisk som en katastrofe. I tillegg til at informasjonen til himbaene var både mangelfull og feilaktig, ble de heller ikke konsultert før sent i prosessen. Nå kjemper lokalbefolkningen for sin eksistens og nekter og gå inn i en dialog med myndighetene om erstatning. De har gjort det klart at hvis dammen skal bygges må det skje over deres lik.

I denne konflikten mellom en minoritet og landets myndigheter har NORAD bidratt til forstudier med til sammen 25 millioner kroner. NORAD valgte å gå videre med finansiering av forstudien etter de innledende studiene til tross for at en rekke faktorer pekte i mot: De innledende studiene slo fast at himbaenes livsgrunnlag ville bli ødelagt ved utbygging; Verdensbanken slo i 1993 fast at Epupa-alternativet var økonomisk ulønnsomt, EU-parlamentet slo av samme grunn fast at det var uaktuelt å delta i finansieringen. I tillegg ble det rettet sterk internasjonal kritikk mot selve utredningsarbeidet, som ble utført under ledelse av Norconsult. Hovedpunktene i kritikken var mangelen på dialog med himbaene og for dårlig drøfting av miljøproblemene.

Norconsult, som står klar til å ta nye oppdrag på prosjektet hvis parlamentet i Namibia vedtar en utbygging, arbeider fortsatt iherdig med å få de gjenstående forhandlingene unnagjort, og prosjektansvarlig Trond Westeren sier han er optimistisk til at det skal la seg gjøre å gjennomføre dialogen om erstatning og tiltak som kan redusere skadevirkningene for himbaene. Samtidig vet vi at himbaene på det siste møtet med Norconsult i slutten av november var i mot en utbygging enten det var Epupa eller Baynes, og sa absolutt nei til å gå inn i noen diskusjoner om erstatning.

Fivas mener at NORAD ikke skal engasjere seg i prosjekter som medfører store miljømessige og sosiale problemer, og hvor det er fare for alvorlige brudd menneskerettigheter og urfolks rettigheter. Dette gjelder den planlagte utbyggingen på Kunene-elva. NORAD og norsk næringsliv må anvende minst like strenge kriterier for miljøvern og menneskrettigheter i investeringer og finansiering av prosjekter i andre land som de gjør hjemme.

I ILO-konvensjonen av 1989 heter det at urfolk og minoriteter skal ha rett til å delta i utforming og gjennomføring av utviklingsplaner som kan få direkte konsekvenser for dem. Det har ikke vært noen slik deltakelse i planleggingen av Kunene-utbyggingen.

Epupa

Et grønt belte deler den solsvidde afrikanske halvørkenen, en elv bukter seg stillferdig inne i det grønne: Kunene, den ene av de to elvene i Namibia som fører vann hele året. Langs elva ligger naturen frodig med et rikt dyreliv. Ved Epupa-fallene strømmer det strie vannet opp i et lite basseng der krokodillene ikke kommer til, og danner små bekkefar og kulper før det tordner ned i fossejuvet. Rundt ligger en grønn oase med fikentrær, palmer og beiteland. Stadig vekk kommer gjetere med store geite- og kvegflokker ned til bassenget. Her er det nesten trygt for buskapen å drikke, her leker barna i vannet og kjøler seg ned fra den stekende solen. Bare et steinkast unna bassenget ligger en krokodille og venter tålmodig, på den andre siden av elva leker noen bavianer i buskene.

Hele dette området fra foten av fjellene til venstre blir oversvømmet hvis Epupa-alternativet blir bygget. Til venstre den grønne oasen som Kunene-elva renner igjennom.
Noen meter fra elva slutter den grønne oasen og beltet av palmetrær, og det karrige ørkenlandskapet tar over. Et stykke lenger inn i landet vokser kratt og skog, her og der finnes et vannhull. I regntiden skyller vannet over den sandholdige bakken og gresset skyter raskt fram. Løvbuskene blir grønne for en stund før tørketiden setter inn og alt blir knusk og brunsvidd igjen.

Dette er Epupa og Kaokoland, hvor Himba-befolkningen har overlevd fra de slo seg ned her for noen hundre år siden. Tørketider, hungersnød, epidemier og krig har ikke klart å knekke denne hardføre semi-nomadiske folkegruppen. Rikdommen sin har himbaene hatt i kveg og tradisjoner. Fremdeles er kulturen deres lite påvirket av forandringene og utviklingen i resten av landet, fremdeles er det bytteøkonomi og ikke pengeøkonomi som er framtredende. Vandringsrutene er nøye fastlagt og opparbeidet gjennom århundrer, ingenting overlates til tilfeldighetene. Mot slutten av tørketiden er de grønne beiteområdene langs Kunene livsviktige for å overleve. Palmene bærer proteinrike nøtter hele året.

I dag trues himbaenes framtid. Planene om å bygge et vannkraftverk på Kunene er kanskje den hittil største trusselen mot himbakulturen. I likhet med andre stammesamfunn er heller ikke himbaene uberørt av det moderne samfunnets utvikling. Men som i så mange andre tilfeller er det igjen snakk om en minoritets rett til å overleve på egne premisser, rett til land og rett til å delta i egen utvikling.

NORADs finansiering

I 1992 bevilget NORAD 3,2 millioner kroner til en første innledende (pre-feasibility) studie av kraftutbygging på Kunene. Studien ble utført av konsortiet NamAng, som består av fire konsulentselskaper; Norconsult, Swedpower, det namibiske Burmeister & Partners og et angolansk selskap. Norconsult var hovedansvarlig. Studien ble ferdig og godkjent av oppdragsgiverne i 1993. Oppdragsgiverne er namibiske og angolanske myndigheter.

Denne innledende studien var helt klar når det gjaldt alvoret for lokalbefolkningen. Rapporten sa blant annet at det er “….trolig at forflytningsmønstrene som har dannet basisen for himbaenes sosioøkonomiske system i århundrer, vil bryte sammen”. Rapporten ble ikke desto mindre kritisert av SIDA for å ikke drøfte grundig nok spørsmål om energibehov, miljøproblemer og alternative kraftkilder.

NORAD vurderte den innledende studien i begynnelsen av 1995 og besluttet å bevilge ytterligere 23 millioner kroner til en forstudie (feasibility-study) som skulle gi en grundig vurdering av gjennomførbarheten av prosjektet. Dette til tross for at daværende direktør for NORAD, Per Ø. Grimstad, på en konferanse i september 1994 uttalte: “Personlig håper jeg det ikke blir bygd. Det er ikke et godt prosjekt og konsekvensene er for store.”

Konsekvenser

En utbygging av Kunene vil ramme himbaene på en rekke måter. Særlig kommer Epupa-alternativet til å få store økonomiske og sosio-økonomiske skadevirkninger. Muligheten for å drive de sesongmessige forflytningene vil bli sterkt redusert fordi store, viktige områder langs elva blir lagt under vann. Flomslettene på begge sider av elva har den mest fruktbare jorda i området, og det er hit himbaene trekker med sitt kveg i den tørre årstiden når det er vanskelig å finne beite og vann andre steder. Trærne og plantene i det grønne beltet gir himbaene viktig mattilskudd og medisiner. Ca. 1000 mennesker bor permanent i området, noen driver enkelt hagebruk. Ifølge den innledende studien er det lite sannsynlig at tilsvarende vegetasjon som finnes langs Kunene vil vokse opp langs reservoaret. To gamle elvekrysningspunkter samt en rekke krysningspunkter tilgjengelige i perioder vil bli borte, noe som vil få alvorlige sosiale følger for himbaene.

Himbaenes identitet og religion vil også bli rammet av prosjektet. De viktige forfedregravene ligger i reservoarområdet. Disse har en viktig plass i himbaenes sosiale system og religion. Himbaenes rangstige og makt avhenger av i hvor mange generasjoner en slekt er gravlagt i området. På samme måte har rettighetene til land, eller rettere sagt rettigheter til å la buskapen beite i et område, sammenheng med hvor gamle gravene er. Gravstedene har likeledes en viktig plass i ritualer som skal sikre himbaenes velferd og helse, og den hellige ild som oppbevares på hjemstedet kan tennes bare ved noen spesielle graver. Gravstener og skjelettrester kan i praksis flyttes, noe myndighetene har sagt skal gjøres. Dette vil ikke forhindre at himbaenes landfordelingssystem, deres sosiale struktur og verdensanskuelse blir ødelagt hvis Epupa-alternativet velges.

Tapene av gravplasser er betydelig større ved Epupa-alternativet enn ved Baynes-alternativet og kan ikke vurderes i økonomiske termer, heter det i forstudien. Det er 160 registrerte gravplasser i området som vil bli satt under vann av Epupa-dammen mot 15 hvis Baynes-alternativet velges.

Det er også stor fare for spredning av vannbårne sykdommer som bilharzia, malaria og elveblindhet dersom Epupa-dammen bygges. Dette er sykdommer som knapt eksisterer i området nå. Ifølge forstudien vil Epupa-alternativet ha høyere spredningsfare for slike sykdommer enn Baynes-alternativet, både for lokalbefolkningen og for dem som skal jobbe med utbyggingen. I forbindelse med anleggsarbeidet vil det flytte inn omlag 5000 mennesker, uansett hvilket alternativ som velges, noe som vil få uante konsekvenser for de små lokalsamfunnene. Det fryktes ikke minst spredning av AIDS og andre kjønnssykommer, som i dag er totalt fraværende i Kaokoland.

De negative sosiale konsekvensene er betydelige større ved Epupa-alternativet enn for Baynes. Konsekvensene av en utbygging av Baynes ansees i forstudien som mulig å bøte på for de berørte, mens konsekvensene av Epupa-alternativet når det gjelder endring av identitet, levesett og produksjonssystem vil være av en slik størrelsesorden at tiltak for å redusere skadevirkningene ikke kan bli tilfredsstillende. Her kommer ikke minst blokkering av de viktige forflyttingsrutene og tap av beiteland og matforråd langs Kunene-elva i Epupa-regionen inn.

Når det gjelder konsekvenser for miljøet, er det særlig våtmarksområdene rundt Kunene- munningen som er utsatt. Her finnes 72 ulike fuglearter, hvorav 14 står på listen over truede. Dette enestående fuglelivet er avhengig av de årlige svingningene i vannføringen i elva, som gjennomsnittlig er elleve ganger større i april enn i oktober. Også en del fiskearter er avhengig av disse variasjonene for gyting. I byggeperioden og mens dammen fylles vil ikke bare variasjonene utebli, men vannføringen i elva vil bli minimal, om ikke helt borte. Dette vil igjen føre til inntrenging av sjøvann, økt saltinnhold og lavere temperaturforhold nær elvemunningen. Kaldere havtemperatur vil føre til store skadevirkninger på den marine økologien i en omkrets rundt elvemunningen på 100 km2.

I forstudien heter det at flere betydelige miljøfaktorer ikke lar seg måle i kvantitet og verdi, slik som den estetiske verdien av Epupa-fallene, biodiversiteten, de kulturelle tapene og den sosiale forandring. I stedet for å vurdere de økonomiske fordelene ved å bevare disse i forhold til det økonomiske tapet ved å velge mindre lønnsomme prosjekter som det er sett på i forstudien, spørres det slik:

Er bevaring av de ikke-kvantifiserbare miljøfaktorene for Epupa-alternativet verdt tilleggskostnadene på USD 90-95 millioner ved å velge å gjennomføre det nest beste økonomiske alternativet?
Det gjøres ikke noe forsøk på å komme med noe svar, men slås fast at siden dette spørsmålet innebærer å sammenlikne kvantifiserbare kostnader med ikke-kvantifiserbare verdier, vil avgjørelsen bestemmes av en subjektiv vurdering hos beslutningstakerne og dermed være et politisk vedtak.

Konsortiet som har gjort forstudien har derfor ingen anbefalinger å komme med til regjeringen om hvilket av alternativene sombør prioriteres, men kan bare si noe om konsekvensene av det valget som blir tatt. Svært enkelt kan man si at konklusjonene som trekkes av Norconsults konsulenter og medkonsulenter, er at Epupa-alternativet er det beste teknisk og økonomisk, men det dårligste økologisk og sosialt.

Forstudien presenteres i Kaokoland

Rapporten skulle presenteres for og overleveres himbaene på to møter i Kaokoland. I delegasjonen som reiste nordover var energidirektøren Paulinus Shilamba; representant for det namibiske energiselskapet Nampower, John Langford; representant for konsulentselskapet Burmaister & Partners, Wouter van Zijl; og lederen for universitetsteamet som skulle føre forhandlingene mellom myndighetene og himbaene, dr. Kuiree Tjitpangandjera.

Det første møtet fant sted i distriktshovedstaden, Opuwo fredag 22.oktober. Himbaleder Paulus Tjavara, som er overhode for folket i Kaokoland, nektet å ta imot rapporten, da han fryktet at det kunne oppfattes som en godkjenning av det som var gjort. Tjavara stilte også spørsmål om ikke regjeringen allerede hadde bestemt seg for å bygge Epupa-dammen og om det var demokratisk å flytte mennesker mot deres vilje. Det ble ikke akseptert at universitet med dr. Tjitpangandjera i spissen skulle opptre som mellommenn mellom himbaene og regjeringen. Tjitpangandjera, opprinnelig fra Kaokoland, ble beskyldt for å være med på å “drepe sitt eget folk”.

Dagen etter ble forstudien presentert for himbaleder Hikuminue Kapika som er den samlende personen i motstanden mot prosjektet, og nærmere femti himbaer som var møtt fram til møtet med myndighetene ved Epupa-fallene. Også et stort antall personer fra presse, organisasjoner og andre interesserte var til stede. Politi i sivil ankom rett før møtet skulle begynne, noe som førte til en anspent stemning, og møtet måtte utsettes til himbaene hadde bestemt seg til likevel å delta. Det var en utbredt oppfatning blant møtedeltakerne at politiet var utsendt for å trakassere.

I skyggen av et stort fikentre med Kunene-elva i bakgrunnen presenterte John Langford fra Nampower både Epupa-alternativet og Baynes-alternativets mål i høyde, bredde, størrelse og så videre med kart og tall. Han la fram det som i forstudien ble omtalt som positive følger av en damutbygging; sykehus, skoler, bedre veier med mere. Et av godene var ifølge Langford at det ville bli mulig for himbaene å gå på demningen over til Angola for å hilse på slektninger. Dette flirte de frammøtte godt av, siden de allerede har to steder de kan krysse elva på hele året, og flere andre sesongavhengige krysspunkter. Disse blir borte hvis dammen bygges. Langfords løfter om erstatning til dem som må flytte fra området, ble også møtt med hånlatter. De negative konsekvensene ved en utbygging ble i svært liten grad presentert. Ikke noe snakk om tap av beiteområder, om sykdomsspredning, faren for AIDS eller hvordan de hadde tenkt at gravene skal flyttes ut av damområdet.

Kapika var kompromissløs da han tok ordet etter en times presentasjon av forstudien i den stekende solen. Han viste til energi- og gruveminister Jesaya Nyamus uttalelse fra møtet med himbaene i mars 1997 der Nyamu uttalte: “Hør hva jeg sier – dammen kommer til å bli bygget.” (“Read my lips – the dam will be built”.) Det var denne uttalelsen som førte til et brudd i dialogen mellom himbaene og konsulentene. Kapika spurte deretter folket sitt om de ikke visste at Paulinus Shilamba hørte til energi- og gruvedepartementet under Nyamu. Dette svarte de bekreftende på, og Kapika sa at dette var interessant siden det betydde at Shilamba snakker det samme språket som Nyamu. Siden teamet fra universitetet ankom møtet sammen med delegasjonen fra myndighetene, ble teamet anklaget for å arbeide for myndighetene, og himbaene ville ikke ha noe med dem å gjøre. Kapika sa, som han har gjentatt igjen og igjen, at dette er landet til hans folk, og hvis det skal gjøres noe der, skal det skje etter hans oppfordring. Hele delegasjonen ble regelrett kastet ut av området med beskjed om at Kapika ikke kunne ta ansvar for hva som ville skje med dem hvis de viste seg der igjen.

Nå ligger den 21 bind store forstudien på guvernørens kontor i Opuwo for dem som er interessert i å lese den. En gruppe på åtte eksperter har fått i oppdrag av the Epupa Action Committee, som hovedsakelig består av himbaledere, å gå igjennom forstudien for å forklare himbaene hva som står der og finne svakheter og mangler. Dette er viktig for at himbaene skal kunne argumentere bedre mot en utbygging når høringen om rapporten med alle involverte parter finner sted. Myndighetene hadde satt høringen til 15. november, men etter press fra blant andre miljøvernorganisasjoner innad i Namibia ble den skjøvet til 7. februar 1998. Innen den tid håper myndighetene at det resterende arbeidet med forstudien, det vil si erstatning og tiltak for å redusere skadevirkninger, også skal være ferdig. Norconsult arbeider fortsatt med å få den gjenstående delen på plass og har tro på at dette skal la seg gjøre. Dette i motsetning til at himbaene pr. i dag nekter å føre noen diskusjon om erstatning med konsulentene.

Med en fullstendig forstudie ferdig samt en vellykket høring hvor alle parter har fått uttale seg, vil regjeringen og parlamentet være klar til å ta en avgjørelse om å føre prosjektet videre eller ikke. Mest sannsynlig vil en avgjørelse bli tatt i løpet av våren 1998.

Svikt i informasjonen til lokalbefolkningen

Arbeidet med Epupa-prosjektet er ett eksempel av mange på manglende deltakelse fra den lokale befolkningen i en prosjektsyklus. Vi har sett og dokumentert det samme i andre prosjekter som NORAD har støttet, for eksempel Theun Hinboun i Laos.
Den første informasjonen himbaene fikk om prosjektet var fra ingeniører som fortalte om dammen som skulle bygges. Da det i himbaenes språk ikke finnes ord som volum, kvadratkilometer og andre målenheter, oppfattet de ikke hvilke dimensjoner en slik dam kom til å få. De trodde at det skulle bli en dam som gikk “fra det treet der nede ved elven til treet du ser der borte”, og som ville innebære bare positive konsekvenser som vannpumper, skoler, butikker, jobber, sykehus osv. Ingen tilfredsstillende orientering ble gitt fra regjeringens side før de innledende studiene var ferdige og det var bestemt å gå videre med prosjektet. Den formelle delen av orienteringen foregikk ved at Nampower (da Swawek) sendte et brev til himbalederen Hikuminue Kapika. Da et forskerteam som skulle utføre sosiale studier kom til Kapikas hus, fant de brevet uåpnet. Flertallet av himbaene er analfabeter. Brevet var dessuten skrevet på engelsk og kopikvaliteten på kartet som skulle vise damområdet var så dårlig at det ikke var mulig å tyde noe ut av det.
Fra den dagen det gikk opp for himbaene hvilke konsekvenser en dam av den størrelsen ville få for deres samfunn, var motstanden så godt som hundre prosent. Et samlet øverste råd av himbaledere har fordømt planene om Epupa-dammen. De av himbaene som er positive til dammen, bor ikke i området, men har likevel uttalt seg som representanter for folkegruppa.
Siden himbaene er et nomadisk folk som bor spredt på et stort område med få kommunikasjonsmuligheter, har det vært vanskelig å få samordnet en organisert motstand mot prosjektplanene. Den lange avstanden til hovedstaden der ting blir diskutert og avgjørelser tatt har vært et annet problem. Det er et stort løft for himbaene å reise fra hjem og familie i lengre perioder og komme seg den lange veien til Windhoek for å delta på møter og høringer. De har samtidig vært bekymret for at andre som ikke er fra området uttaler seg på vegne av himbaene, mennesker som ønsker dammen for å få arbeidsplasser og modernisering til regionen. Hikuminue Kapika uttalte under en åpen høring i Windhoek 31. oktober 1996 dette:

We are surprised to hear about this Epupa hearing just now, that everyone else, who does not live in the Epupa area, seems to know about it for a long time. (….) We ourselves, who are born in the Epupa area, we object to these plans – we do not want this dam to be built! (….) Whenever the government discusses the issue with us, we have to repeat it again and again and by now we are tired to repeat that we object to the construction of the Epupa dam!

There were meetings held in Windhoek, which we did not attend; meetings about the dam issue, and we, who are born in the Epupa area, were not there. Thus, the people from the area itself were not there, while other people from other regions might have agreed upon building this dam.

Again we are surprised that this meeting about Epupa is held in Windhoek, and not at Epupa. The public meetings concerning Epupa should be held with the
people of the Epupa area, that is it should not be held in Windhoek. Let them take place in Okanguati or at Epupa. Thus the discussion about Epupa has actually been stolen from the people who live in the area, that is they do not even know about these meetings taking place in Windhoek.

Himbaene har følt at de er blitt ignorert i prosessen, at avgjørelser er tatt som de ikke har hatt noen innflytelse på. Konsulentene kom og snakket et språk de ikke forsto, og siden var responsen fra myndighetene på himbaenes holdninger minimale og lite imøtekommende. Som den namibiske pressen gang på gang har vist, kunne politikernes uttalelser tolkes som at en avgjørelse så godt som var tatt. Under en høring i mars i Opuwo, distriktshovedstaden i Kaokoland, uttalte ministeren for gruve- og energidepartementet Jesaja Nyamu at det ikke er et spørsmål om dammen skal bygges eller ikke, men om hvor og når!
Uttalelser som viser liten respekt for himbaenes levesett har på samme måte skapt liten tillit til myndighetene. Jesaya Nyamu har uttalt om himbakulturen at den er “a culture of poverty and deprivation” som himbaene må reddes fra. Handels- og industriminister Hidipo Hamutenya argumenterte for en utbygging overfor BBC i august 1997 med at “They (the Ovahimba) need hospitals. They need to cope with the vagaries of nature – the heat and the cold – by putting on what everyone else has; ties and suits, rather than being half naked and half dressed.”

Sammenliknet med slummen utenfor Windhoek og andre afrikanske byer som bare vokser og vokser, har himbaene en velstand som ikke kan måles i penger, uten problemer med alkoholisme, narkotika, prostitusjon, kriminalitet og arbeidsløshet.

Ved Okangwati i Kaokoland hadde himbaledere ved en anledning samlet seg for å møte namibiske og angolanske politikere, deriblant president Sam Nujoma. En av de eldste himbalederne, Katjira Muniombara, uttrykte himbaenes motstand mot Epupa-dammen overfor presidenten slik: “We refuse this dam. The Kunene River is our hope, our life. We refuse this dam. It is our death”. Hvorpå etter en liten stunds taushet presidenten lo hardt og sa : “That’s enough! This man is really scared … He doesn’t welcome me. This is the life of the black people” Deretter reiste hans seg, snudde ryggen til himbaene og gikk til lunsjbordet. Presidentens oppførsel fikk himbaene til å trekke seg fra møtet. Med tanke på de lange avstandene og vanskelighetene med å delta på slike møter var dette et alvorlig brudd i det som skulle vært en dialog. Ved en annen anledning sa himbalederen Katjira Muniombara blant annet dette til statsministeren: “You will kill everything, from the life of the livestock to the life of the the human beings. Where are the people [Himba] to go?” Til dette svarte statsministeren sint: “Be careful! You shouldn’t stand face to face with the government”.

Trakassert av politiet

Slike hendelser som dette har øket misnøyen hos himbaene overfor myndighetene. Det som har provosert himbaene mest er imidlertid inngripen fra politiet i private møter de har hatt med sin advokat Andrew Corbett fra Legal Assistance Center (LAC). To slike møter ble avholdt i juli i år. Som tradisjonen er, holdes møter utendørs i skyggen av et tre. Den første dagen ble møtet avbrutt av en politimann i sivil. Han ble informert om at dette var et privat møte. Likevel omringet kjapt ti menn fra Namibias sikkerhetsstyrker dem med automatvåpen i hendene. Spørsmål fra advokaten om å få snakke med lederen for gruppen, førte ikke fram. Det ble igjen forklart at det var et privat møte som ble holdt, men de fikk beskjed om at politiet forlangte varsel tre dager på forhånd når møter skulle avholdes. For å unngå problemer fulgte advokatene med til politistasjonen i Opuwo. Der fikk de vite at politimesteren hadde beordret å stoppe møtet.
Fra Windhoek fikk Corbett beskjed om at politiet der hadde inntrykk av at møtet hadde blitt stoppet på grunn av spenninger mellom grupperinger hos himbaene. Advokatene bestemte seg for å fortsette møtet neste morgen, og fikk da beskjed av politimesteren om at møtet kunne fortsette. Like etter at møtet hadde kommet i gang igjen dukket det opp fire menn i sivil som senere ble identifisert som de samme som hadde avbrutt møtet dagen i forveien. De fire ble bedt om å forlate møtet, men like etter kjørte en bil rett inn i møtet og en politimann i sivil spurte om å få se skriftlig tillatelse til å avholde møtet. Dette var en ordre fra politimesteren, ble det sagt, men personen i bilen nektet å legitimere seg. Måten det hele foregikk på føltes svært truende for himbaene, som bestemte seg for å avslutte møtet.
Forklaringen som ble gitt på politiets handlemåte i Opuwo var at de hadde fått ordre om å forhindre voldelige utfall av møtet, da det angivelig skulle være både Greenpeacedeltakere og pro-Epupadeltakere tilstede. Dette var ikke riktig, det var ingen fra de to grupperingene på møtet med Kapika og hans folk.

Polititrakasseringen ble oppfattet som svært provoserende av himbaene, og førte til at det ikke ble mulig for konsulentene å sluttføre forstudien til Kunene-
utbyggingen. Andrew Corbett rapporterte om det som hadde skjedd til den norske NORAD-representanten i Windhoek, ambassadør Olav Myklebust, men følte han ble møtt med et skuldertrekk og spørsmål om dette var noe å bry seg om. Corbett selv ser på dette som en alvorlig forsømmelse fra NORADs side.

Saken ble tatt til Høyesterett. Der fikk politiet pålegg om å slutte å plage himbaene som er i mot Kunene-utbyggingen. I Høyesteretts uttalelse het det at det er i strid med forfatningen å stoppe private møter og at politiets inngripen bygget på en lov fra apartheidtiden. Regjeringen ble bedt om å betale utleggene for Kapika i forbindelse med rettssaken.

Namibias energisituasjon, behov og muligheter

Namibia får i dag dekket sitt strømbehov gjennom import fra Sør Afrika. I 1996 var behovet for strøm på det meste 320 MW. Til sammenligning planlegges Epupa-kraftverket med en installert kapasitetpå 360 MW. Noe strøm genereres via Ruacanakraftverket på Kunene-elva, men når det er lite vann i elva kan dette stoppe helt opp. Det finnes et lite kullkraftverk ved Windhoek, men strøm herfra er dyrt og kullet importeres fra Sør Afrika. I dårlige tider, som denne høsten, har energi-importen fra Sør Afrika vært oppe i 100 %. All import går over en kraftlinje. Dette gjør Namibias strømforsyning ekstremt sårbar.
Regjeringens målsetting er å gjøre Namibia selvforsynt med strøm. Samtidig har den som mål å fremme økonomisk vekst, redusere arbeidsløsheten, de økonomiske ulikhetene mellom folk og fattigdomsproblemene

Regjeringen ser energisektoren som den vitale delen av landets økonomi og helt essensiell for å sikre vekst i andre økonomiske sektorer, for å dekke folks primære behov og for å sikre sosiale tjenester. Energisektoren sees også som en økonomisk sektor i seg selv som skal bidra til BNP, investeringer, arbeidsplasser og ha betydning for betalingsbalansen.

Etterspørsel

Gruvedrift er en av hjørnesteinene i namibisk økonomi. Energimyndighetene forventer vekst både i gruvesektoren og i industrisektoren, noe som i tilfelle vil øke etterspørselen etter energi. Et eneste stort gruveprosjekt i Namibia kan ha stor innvirkning på hele den namibiske energiforsyningen, spesielt når det gjelder elektrisitet. I utkastet til Gruve- og Energiredepartementets White Paper står det at:
Government will endeavour to continue to supply competitively priced energy within the constraints of its social commitments and environmental sustainability.

Regjeringen har ambisjoner om å skaffe hele Namibias befolkning tilgang til strøm. Det er ca. 1,6 millioner mennesker i Namibia i dag, hvorav omlag 25 % bor i byer. Bare 8-9% av folk på landsbygda er tilknyttet elektrisitetsnettet. Det vil være umulig i nærmeste framtid å knytte de mest avsidesliggende områdene til et elektrisitetsnett. Her er myndighetene interessert i å se på andre ikke-konvensjonelle energikilder, og NORAD er blant andre inne med enkle solenergisystemer for husholdninger.

Muligheter

I NamPower blir vi fortalt at Namibia er tilknyttet det sørafrikanske kraftnettet med en linje på 220 kV og har en relativt gunstig importavtale med Sør-Afrika fram til år 2004. For å gjøre forsyningen mer sikker, skal Namibia nå bygge en ny kraftlinje som kan ta 400 kV. Det er også ønske om å bygge kraftlinjer til Angola og Zambia, slik at Namibia i framtiden kan utveksle strøm med andre land enn Sør-Afrika.

Et gassfelt utenfor kysten av Namibia er nå under utredning og en forstudie skal legges fram i februar 1998. Et konsortium bestående av NamPower, Shell og det sørafrikanske energiselskapet Eskom har en prinsippavtale om å utvikle en 750 MW gasskraftstasjon utenfor Oranjemund hvis de tekniske, økonomiske og finansielle undersøkelsene viser seg å være tilfredsstillende. Siden Namibia ikke har ressurser til å begi seg inn på en utvinning av gassen alene, vil over halvparten av gassproduksjonen tilhøre de andre selskapene, forteller Hoochenhaut. Myndighetene regner derfor ikke med at Kudugassen vil være nok til å gjøre Namibia selvforsynt med gass på lang sikt, men ønsker både kraft fra Epupa og fra Kudu. Hvis derimot Namibia bestemmer seg for å utnytte energipotensialet fra begge disse stedene, vil det på kort og mellomlang sikt bli overskudd på kraft og eksport vil være en forutsetning for å dekke noen av utgiftene.

Tatt i betraktning landets uttalte behov for å finne egne energikilder og ambisjonene om å skaffe folk både på landsbygda og i byene strøm, vil regjeringen også satse på å gjøre bruk av fornybare energikilder. Namibia undertegnet Harare-deklarasjonen om solenergi og bærekraftig utvikling på Verdens toppmøte om solenergi i september 1996, som forplikter til bruk av fornybare energikilder hvor dette er teknisk og økonomisk mulig. Og Namibia er et av de land i verden som har størst potensiale både for vind og solenergi. Solstrålingen er høyere enn noe annet land i verden i følge departementets White Paper (2000 til 2360 kWh/m2 i året) og vindressursene regnes for svært gode langs kysten (i gjennomsnitt 6-8 m/s i 10 meters høyde). Regjeringen har satt i gang et program for å fremme bruk av slike energikilder, samt bærekraftig bruk av biomasse. 19% av Namibias totale energiforbruk består av biomasse. Selv om Namibias biomasse i dag blir overutnyttet i enkelte områder med avskoging som følge, gror beiteområder igjen i andre deler av landet. Det innebærer store kostnader å få dette igjengrodde beitelandet ryddet, og det er muligheter for å utnytte dette til energiutvinning.

Energidepartementet har en studie av vindkraftpotensialet under arbeid. Målinger viser mindre potensiale en beregnet, men dette kan ha å gjøre med feilplassering av vindmøllene. I tillegg må det tas hensyn til et vanskelig klima langs kysten av Namibia som er salt og vått med kraftige sandstormer. Energidepartementet forventer ikke at vindkraft kan erstatte mer enn i høyden 10% av energibehovet i Namibia. Når det gjelder solenergi er holdningen at denne kan være et tillegg til annen energi og gi en ekstra sikkerhet i energiforsyningen. Solenergi antas å kunne tilfredsstille energibehov i hjemmene, som oppvarming av vann, lys osv og dermed spare bruk av strøm fra forurensende energikilder. Departementet mener imidlertid at fornybare energikilder har høyere kapitalkostnader og lavere driftskostnader enn de konvensjonelle, og vil derfor ikke kunne erstatte disse.

Flere miljøorganisasjoner hevder at særlig vindpotensialet i Namibia er stort. I en studie utført av Society for Environmental Protection, Education and Development (SEED) og det tyske Gesellschaft für aktives Umweltbewusstsein eV (GaU), er det beregnet på bakgrunn av tilgjengelig datamateriale at potensialet langs kysten av Namibia er på minst 4.290 MW, over 10 ganger så mye som vil være mulig å generere ved et Epupa-kraftverk. Med moderne vindmøller med opptil 40% effektivitet, vil resultatet bli 1.064 MW. Studien beregner kostnadene til mellom 6 – 8 dollar c/kWh, mens kostnadene ved Epupa-kraftverket ved en eventuell start i 2005 vil være oppe i 9.7 dollar c/kWh etter forstudien til Norconsults beregninger. Dette er for lave beregninger hevdes det i vindstudien, som mener at den realistiske prisen etter at økte kapitalkostnader fram mot år 2005 er tatt med i regningen vil ligge på mellom 12.1 – 18.6 dollar c/kWh. Det er verdt å nevne igjen at Verdensbanken i sin analyse av Namibias energisituasjon fra 1993 ikke kan anbefale en utbygging av Epupa. Med støtte i Verdensbankens rapport hevder EU-kommisjonen at Epupa-prosjektet kan bli en økonomisk belastning for Namibia.

Det namibiske selskapet Solar Age har spesialisert seg på solenergi-teknologi. De hevder at det beste for Namibia er småskala energi-produksjon på grunn av at landet er så tynt og spredt befolket. Solar Age har planer som kan doble energiproduksjonen fram til år 2000. I planen er det også lokalisert flere steder langs kysten som egner seg for vindenergiproduksjon. Ved siden av å supplere det eksisterende energinettet med vind-og solenergi, poengterer Solar Age muligheten for å oppgradere Ruacana-kraftverket, blant annet ved å reparere Gove-dammen. Dette kan øke produksjonen ved Ruacana fra 15-20%. Når så gassproduksjonen fra Kudu-gassfeltet kommer i gang, skulle det være mulig å klare seg uten Epupa-prosjektet.

NORAD skal forhandle fram en avtale om fortsatt støtte til energisektoren på institusjonelt nivå. NORAD vil da være direkte inne med støtte til vindenergistudier, støtte til et fond som skal brukes til solenergiutbredelse samt støtte til å studere mulighetene for bruk av biomasse.

Epupa: Et politisk spørsmål?

Spørsmålet her er om det er nok politisk vilje til å tenke alternativt og gi slipp på kongstanken om at Epupa-kraftverket skal dekke framtidens energibehov på en billigst mulig måte og samtidig skaffe eksportintekter, og dermed sikre økonomisk vekst. Samtidig ser namibiske myndigheter Epupadammen som en mulighet til å utvikle himbaene, som enkelte personer ved flere anledninger har omtalt som primitive, uopplyste og mindreverdige i forhold til resten av samfunnet. Vestlige miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner samt antropologer er etter deres syn ute etter å konservere fattige stammefolk som dyr, for å tilfredsstille egen skyldfølelse og nysgjerrighet på en svunnen fortid.

Kritikere innad i Namibia hevder at Epupa-prosjektet i tillegg er en viktig politisk sak for SWAPO, for å skaffe arbeidsplasser, vann og energi til sine velgere. Det kan også være slik at namibiske kraftmyndigheter ønsker å være med i det sørlige Afrikas kraftmarked, ikke bare som kjøper, men også som selger. Det har hittil vært overskudd på kraft i det sørlige Afrika, men dette er i ferd med å snu hevdes det både i NamPower og i Gruve- og Energidepartementet. For Namibia vil det i tilfelle være interessant å være eksportør av kraft om noen år.

NORADs ansvar

Norge er eksportør av vannkraft-teknologi og tjenester i vannkraftutbygginger, og deltar i en rekke store internasjonale vannkraftprosjekter med negative sosiale og miljømessige konsekvenser. Oppdemming av store områder og tørrlagte elver skaper store økologiske ødeleggelser og problemer for urbefolkninger og lokalbefolkning. Veldig ofte har de berørte verken blitt informert, konsultert eller fått tilstrekkelig erstatning ved tvangsflytting.

Både i ILO-konvensjonen fra 1989 og i FNs konvensjon om politikk og sivile rettigheter fra 1966 understrekes det at urfolk og minoriteter ikke skal bli fratatt retten til å utøve sin egen kultur, religion eller språk. Det betyr at de skal ha rett til å opprettholde tradisjonelle levemåter og kulturelle/religiøse særegenheter. Nettopp opprettholdelse av kultur og religion er svært ofte knyttet til land- og vannområder. Videre skal urfolk og minoriteter ha rett til å delta i utforming, gjennomføring og evaluering av utviklingsplaner som kan få direkte konsekvenser for dem.

Dette må være gyldige regler når norsk næringsliv skal investere i Sør, med eller uten norsk bistandsstøtte, uavhengig av om det landet det investeres i har ratifisert konvensjonene nevnt over eller ikke. I mange land foregår det nettopp nå en drakamp mellom myndigheter og urfolk/minoriteter om slike spørsmål, og det er høy aktivitet i FN om urfolks rettigheter.

I dag diskuteres det i Namibia hvilke rettigheter himbaene har til området de bor i. Selv mener himbaene at det er deres land og at ingenting kan gjøres der uten deres samtykke. De mener at de i henhold til landets forfatning har rett til selvbestemmelse, til å bestemme hva slags utvikling de ønsker og hvilken form den skal ta. Regjeringens standpunkt er at staten eier områdene himbaene bor i, men at himbaene selv har rett til å forvalte disse områdene. I henhold til namibisk lov skal alle utviklingsplaner i minoriteters områder ha medhold fra et råd av tradisjonelle ledere. Dette rådet er enda ikke opprettet.
Gjennom næringslivsbistand til Norconsult har NORAD vært involvert i planene om en damutbygging på Kunene-elva siden 1992. Selv om den innledende studien viste at de sosiale og økologiske konsekvensene av prosjektet ville bli alvorlige, var likevel NORAD villig til å fortsette å støtte det gjennom å finansiere Norconsults arbeide med forstudien. Argumentet for å finansiere forstudien var at namibiske og angolanske myndigheter da kan ta en avgjørelse på et faglig sett godt grunnlag, siden alle negative og positive konsekvenser vil ligge på bordet og gi den kunnskap som er nødvendig.

Det er likevel ikke til å komme fra at en ved utarbeidelsen av en slik forstudie som inneholder alle tekniske og økonomiske detaljer, gir Namibia mulighet til å sette planene om utbygging ut i livet, uansett hvor negative de økologiske og sosiale konsekvensene måtte være. Hvis namibiske myndigheter vedtar å bygge dammen, vil NORAD måtte stå til ansvar for den skaden dette vil volde de berørte av prosjektet.
FIVAS mener at NORAD ikke bør gå inn i prosjekter så konfliktfylte som dette. Det er ikke til å unngå at bistanden blir en del av og part i en politisk konflikt. Selv om hensikten er å legge grunnlag for en faglig og demokratisk beslutningsprosess, vil avgjørelsen bli tatt på politisk grunnlag og ikke på faglig. Det er stor risiko for at NORAD gjennom støtte til dette prosjektet må ta sin del av ansvaret for brudd på menneskerettighetene hvis Epupa-dammen bygges.

NORAD har ikke sett det som sitt ansvar å følge opp konsultasjonsprosessen og prinsippet om deltakelse fra lokalbefolkningen som sådan. Dette har vært de namibiske myndighetenes ansvar. Den norske ambassaden har imidlertid reagert når den har følt at hendelser har blitt belastende og tatt dette opp direkte med ansvarlige politiske myndigheter. Dette gjelder blant annet politiets trakassering av himbaene og politiske uttalelser som er blitt vurdert som skadelige for den videre prosessen. Uttalelser som kan tolkes dithen at en dam skal bygges på Kunene-elva, uansett resultat av forstudien, er ifølge NORAD blitt avkreftet etter at kritikk er reist i møter med myndighetene og i parlamentet. Oppfølging av prosjektet har kun foregått via NORADs halvårsmøter med de namibiske myndighetene.

En viktig forutsetning for å bevilge penger til de selskap som skal utføre en prosjektforstudie er at selskapet ikke har økonomiske interesser i at prosjektet fullføres. I dette prosjektet er det de samme konsulentene som har gjort forstudien som står klar til å ta nye oppdrag hvis parlamentet vedtar å bygge ut. Da er det snakk om kontrakter på hundretalls millioner kroner. NORAD krever ikke at selskapene som utfører forstudien ikke skal ha anledning til å ta videre oppdrag på prosjektet, til tross for at deres egne retningslinjer tilsier dette.

FIVAS anbefaler:

• NORAD og norsk næringsliv må anvende minst like strenge kriterier for miljøvern og menneskrettigheter i investeringer og finansiering av prosjekter i andre land som de gjør hjemme.
• Norske myndigheter må snarest utarbeide en lov om kriterier for deltakelse i prosjekter i andre land.
• NORAD og norske myndigheter må aktivt støtte bruk og videretuvikling av alternative energikilder framfor å støtte norske kraftutbyggere internasjonalt.