Megaprosjekter og vann: Demninger, korrupsjon og ansvarsfraskrivelse

Av Mathilde Thorsen

Megaprosjekter popper opp i hele verden i en voldsom fart. Megaprosjekter defineres gjerne som store, ambisiøse prosjekter som involverer flere private eller offentlige interesser. I utviklingsland blir ofte megaprosjekter definert som prosjekter preget av stor investeringsforpliktelse og kompleksitet i tillegg til at prosjektet vil ha en langvarig innvirkning på økonomien, miljøet og samfunnet.

Store megaprosjekter tar mange ulike former, men når det kommer til vannressurser er det spesielt demninger og utvinningsindustri som utpeker seg. En av de mer kjente megaprosjektene som omhandler vann er den svært kontroversielle Belo Monte demningen i Amazonas i Brasil. Dette prosjektet har fått mye oppmerksomhet, og mye motstand, både lokalt og internasjonalt. Men mange megaprosjekter er ikke så kjente og får heller ikke mye motstand. En av de mindre kjente megaprosjektene rundt vann er Grand Inga demningene i Kongo som er verdens største hydroelektriske prosjekt. Grand Inga prosjektet har en prislapp på 80 milliarder US dollar. I tillegg ligger dette prosjektet i et av verdens mest ustabile og korrupte land, som gir en rekke utfordringer. Ofte er megaprosjekter i det globale sør finansiert utenfra av private eller offentlige aktører. Dermed kan vi ikke se bort fra at mye av de økonomiske ressursene som disse prosjektene kan produsere vil forsvinne til utenlandske selskaper. Dette er skremmende likt en økonomisk imperialisme hvor naturressursene gi fordeler og goder til store selskaper i Asia eller Vesten, fremfor å sikre befolkningen goder som de ofte blir lovet, men aldri ser.

Det er en stor økning i antall megaprosjekter som planlegges og utvikles verden over. Men det er lite dekning av innvirkning disse prosjektene har på livssituasjonen til den lokale befolkningen og de store følgene dette får for naturen. Hydroelektriske demninger blir ofte sett på som en miljøvennlig og grønn metode for å produsere strøm. Selv om disse prosjektene til dels blir presentert som grønne og miljøvennlige står de også for store endringer i økosystemer og dyrelivet i naturen. I tillegg påvirker disse prosjektene de lokale innbyggerne gjennom tap av tradisjoner, livsgrunnlag og tilgang på vann. Et grep som også aktivt brukes er tvangsflytting av mennesker som bor i områdene hvor slike prosjekter utvikles. Konflikter oppstår mellom lokale, nasjonale og internasjonale aktører og de som blir direkte påvirket stiller ofte svakest. Motstanden mot Belo Monte demningen i Brasil var massiv og urfolket motsatte seg tvangsflyttingen. En lokal stamme truet med å gå til krig mot staten Brasil siden utbyggingen av demningsprosjektet fortsatte uten samtykke fra de innfødte. Dette var til liten nytte og selv om rop om hjelp ble hørt verden over, ble prosjektet allikevel gjennomført. De økonomiske stiller gjerne sterkere en tradisjonelle og kulturelle behov.

Konflikter mellom urfolk, fattige rurale innbyggere og de økonomiske parter i megaprosjekter kan sees verden over. I Laos har utbygningen av Xayaburi demningen, et prosjekt iverksatt av Laos og Thailand, skapt konflikter mellom de mange innbyggerne som er avhengig av Mekong-elven for å overleve. De langvarige sosiale og økonomiske følgende av prosjektet for den lokale befolkningen er ikke vektlagt. I tillegg har de miljømessige konsekvensene av demningsprosjektet kun blitt vurdert innenfor en liten del av området som blir påvirket. I 2012 gikk en gruppe lokale fiskere rettens vei og gikk til sak mot thailandske myndigheter. Saken ble først avvist på bakgrunn av at domstolene ikke fant at disse fiskerne var voldt noe skade eller tap som følge av demningen. Saken ble derimot tatt opp igjen etter at fiskerne anket, men ble avvist på nytt i 2015 ved at retten nå fant at thailandske myndigheter ikke har gjort noe galt. De lokale forsøkte å gå rettens vei for å sikre sine rettigheter til rent vann og et levebrød. Rettssystemet var i dette tilfellet ikke et effektivt virkemiddel for å stoppe utviklingen av et megaprosjekt som frarøver innbyggere tilgang på ressurser de trenger for å overleve. Ofte vil statlige og ikke statlige økonomiske interesser og utvikling stille sterkt i rettssystemet. Det er også varierende hvor høy terskel det er for å bringe saker for retten og hvilke rettigheter som stiller sterkere og svakerekan variere. Retten til vann eller urfolksrettigheter er ofte ansett som relativt svake rettigheter, men dette avhenger selvfølgelig av kontekst. I dette tilfellet er stiller thailandske myndigheter sterkt opp mot en gruppe lokale fiskere som har mistet sitt levebrød.

Et annet megaprosjekt som belyser kompleksiteten rundt økonomiske interesser og stater og selskapers ansvarsfraskrivelse er demningsprosjektene i Sarawak, Malaysia. Lokale myndigheter i Sarawak har satt i gang en rekke prosjekter i jakten på økonomisk vekst. Området rundt Sarawakelvene er hjem til over 40 ulike urfolksgrupper og prosjektene truer deres tradisjonelle levemåte. I tillegg vil demningsprosjektet oversvømme 2100 kvadratkilometer med regnskog som ødelegger økosystemer og tvinger innbyggerne vekk. Lederne i de lokale myndighetene i Sarawak har også store økonomiske interesser i flere selskaper involvert i prosjektene. Abdul Taib Mahmud, som gikk fra å være statsleder til å bli guvernør i Sarawak i 2014, og hans familie eier blant annet statens største byggefirma Cahya Mata Sarawak Berhad. Familien har også kontroll over Sarawak Energy Berhad, selskapet ansvarlig for strøm i hele Sarawak. Både norske Økokrim og Malaysia Anti-Corruption Agency har vært involvert i denne korrupsjonssaken. Det som gjør hele prosjektet enda mer komplisert er de utenlandske aktørene som er involvert. Demningene blir bygget av to kinesiske statlige selskaper ved navn Sinohydro og Three Georges Corporation. Disse selskapene har ikke påtatt seg noe ansvar for de sosiale og miljømessige følgende av prosjektet. I tillegg har de ikke tatt på seg noe ansvar i forhold til den gjennomgående korrupsjonen som gir personlig profitt for noen utvalgte på bekostning av naturen og lokale innbyggere.

Eksemplene fra Brazil, Kongo, Malaysia, Laos og Thailand er ikke uvanlige. De illustrerer megaprosjekter som ofte blir sett på som grønne alternativer og dermed også miljøvennlige. Mange av megaprosjektene i forbindelse med vannressurser tar ofte svært lite hensyn til lokale mennesker og bærer preg av sterke økonomiske interesser. Trenden med stadig økende antall megaprosjekter som iverksettes styrker de store selskapene og statlige økonomiske interesser på bekostning av naturen og lokalbefolkning. Det er viktig at statene og de internasjonale aktørene holdes ansvarlig for brudd på menneskerettigheter i forbindelse med disse prosjektene. I tillegg burde en konsekvensutredning alltid innebære en langsiktig analyse av miljøet, naturen og økosystemene som er utsatt for å bli ødelagt eller forsvinne for alltid. Megaprosjekter kan bidra til utvikling og investeringer som kan være positive for stater eller lokalsamfunn. Men positiv utvikling må starte med at mega-aktørene holdes ansvarlige for følgende av prosjektene sine.