Viktig uttrekk fra omstridt fond

FacebookTwitter

Anette Tjomsland

Norge og Italia har tidligere trukket sin støtte til det omstridte fondet. FIVAS og World Development Movement (WDM) utarbeidet i 2006 en kampanje mot PPIAF (Public Private Infrastructure Advisory Facility). Norge trakk all bistand til fondet samme dag som FIVAS lanserte rapporten»Down the drain – How aid for water sector reform could be better spent», sammen med en rapport som viste at PPIAF strider mot norges utviklingspolitiske prioriteringer.

Internasjonale ringvirkninger

I tillegg til den norske kampanjen drev FIVAS og WDM en internasjonal kampanje. Målet var å få flest mulig av PPIAFs donoraland til å trekke støtten. Det resulterte i at Italia trakk sin støtte til fondet. Rett før jul vedtok også Nederlands regjering å trekke støtten på 1,2 millioner euro til PPIAF.

– Nederlands avgjørelse illustrerer nettopp at kampanjen fortsatt bærer frukter. Utover et kutt i finansieringen av PPIAF, bidrar dette til å vise politisk motstand mot PPIAF – og gjør fondet politisk kontroversielt. Det har motvirket avpolitiseringen til PPIAF og Verdensbanken, som presenterer sin strategi som teknisk og upolitisk. Det er en mer generell følge, som er viktig å påpeke, utover antall land som har valgt å trekke sin støtte. Vår motstand har nyttet, sier rapportforfatter og kampanjeansvarlig for FIVAS, Jørgen Magdahl. Han understreker samtidig at kampen mot PPIAF og privatisering av vann- og sanitærtjenester ikke er over.

Fra privat til offentlig

– På en måte var vår kampanje bare starten. Den framsatte krav om at landene som støttet PPIAF skulle trekke seg ut. Men rapportene og kampanjen mot PPIAF var også ment å gi argumenter som andre kan bruke, sier Magdahl. Selv benytter han kunnskapen om PPIAF i en ny FIVAS-rapport om innføring av kommersiell tankegang, som vi kjenner fra private sektor, i offentlige vanntjenester.

– Noe av det som kom fram i PPIAF-rapporten fra 2006 blir anvendt som et bakteppe for min nye reseach. Det viser seg nemlig at mange av de rådene PPIAF har gitt om privatisering ikke blir fulgt av myndighetene i fattige land og byer i Afrika sør for Sahara – rett og slett fordi privatisering er et for betent spørsmål. Problemet er bare at nyliberale styringsprisnipp heller blir innført innenfor offentlige vanntjenester, og det fører til mange av de samme konsekvensene som ved privatisering.

FAKTA OM PPIAF

Dette er noen fremtredende funn fra rapportene:

PPIAF stiller krav om at fattige land har igangsatt en privatiseringsprosess for å få bistandsmidler fra programmet.
PIAFs prosjekter er ofte både en årsak og virkning av andre tilleggskrav om vannprivatisering, som regel framsatt av Verdensbanken. Dermed utøves et mer omfattende press.

PPIAF bedriver såkalt ”konsensusbygging” som i motsetning til konsultasjon er enveis overtaling om at privatisering er positivt. Det er nødvendig siden prosjektene ofte møter kraftig motstand. ”Konsensusbygging” innebærer bruk av markedsføring, holdningskampanjer osv. Det står i veien for en fri debatt internt i fattige land om hvilke løsninger som er mest fruktbare.

Det finnes ingen tilsvarende internasjonal mekanisme som legger til rette for offentlige løsninger, dersom fattige land skulle ønske det. Det er heller ingen mekanismer som utreder og finansierer konstruktive alternative offentlige løsninger, som såkalte offentlig-offentlig samarbeid (PUP) er et eksempel på.

PPIAFs arbeid for fattigdomsreduksjon er ineffektivt. Dette framkommer bl.a. i en uavhengig evaluering av fondets virksomhet foretatt i 2004.