Vanntilgang – kritikk mot FNs utregninger

Henrik Lindblom

Ifølge World Water Council mangler mer enn 1,1 milliarder mennesker tilgang til rent drikkevann. Dette sier noe om hvor viktig det er å jobbe for å bedre tilgangen til rent drikkevann rundt om i verden. I 2010 kom FNs generalforsamling med en ny resolusjon. Tilgang til rent drikkevann ble en menneskerett. FN har også utviklet millenniumsmålene. Et av målene er å halvere andelen som ikke har tilgang til rent drikkevann innen 2015. FN legger lista høyt, samtidig som de ønsker å vise til en forbedring. Det ligger politisk press bak for å nå gode resultater. Men for å vise til en positiv statistikk er FN nødt til å strekke seg langt for å nå målene. Hvordan vanntilgangen måles og defineres er derfor svært utslagsgivende for statistikken som skal legges frem i 2015.

FNs definisjon av vanntilgang

FNs bosettingsprogram (UN-HABITAT) undersøker vanntilgangen i urbane slumområder via omfattende studier. Gjennom kalkulasjoner ønsker FN å finne ut hvor mange mennesker som har tilgang til vann i et gitt område. Metodene er kvantitative, og gjøres ved å måle avstanden fra en husholdning til et vannpunkt. Et vannpunkt kan for eksempel defineres enten som en vannkran, vannpumpe eller vanntank. Er husholdningen lokalisert innenfor en radius av 200 meter fra et vannpunkt har huset per definisjon ”vanntilgang». Med andre ord, det stilles kun krav til avstand. Definisjonen, er utviklet og blir brukt av United Nations Statistics Division, og benyttes av både FN og Verdensbanken. Metodene som blir brukt er kvantitative, og statistikk og resultater produseres via spørreundersøkelser.

Dyr uformell vanntilgang

I urbane områder i Afrika sør for Sahara er det kun en liten andel som har innlagt vann. Mange byer i Afrika sør for Sahara har lite utviklet infrastruktur, og mangler et formelt vannforsyningssystem. I Luanda, hovedstaden i Angola, hvor jeg gjennomførte et feltarbeid (2009) i forbindelse med min masteroppgave, har svært få husholdninger innlagt vann. De baserer seg på vann via et uformelt vannforsyningssystem. Det uformelle vannforsyningssystemet er konstruert slik at individer kjøper vann fra vanntankbiler som sporadisk besøker slumområdene. Tankbilene selger vann til de husstandene som har en vanntank tilknyttet sin husholdning. Her lagres vannet, og blir ofte solgt videre til de husholdningene som ikke har en vanntank installert. Det er viktig å påpeke at vannet i enkelte urbane områder selges for en ekstremt høy pris. 75 % av befolkningen i Luanda (beregnet til 2.8 millioner innbyggere) har ikke adgang til det formelle vannforsyningssystemet, og betaler mellom 800 til 8000 ganger mer enn den delen av befolkningen som har innlagt vann.

Uholdbart målesystem

Majoriteten av befolkningen i Afrika baserer seg på det uformelle vannforsyningssystemet. Dersom man regner ut hvor mange som har vanntilgang i Afrika med utgangspunkt i FNs definisjon, måles det kun hvor mange av husholdningene som har en vanntank, vannpumpe, eller innlagt vann innenfor en radius av 200 meter. Dette er en ren kvantitativ utregningsmetode. Etter å ha studert det uformelle vannforsyningssystemet i Luanda vil jeg hevde at det er uholdbart å regne ut vanntilgangen ved bruk av definisjoner som kun tar utgangspunkt i distanse. Variabler som påvirker vanntilgangen i urbane slumområder i Afrika er mye mer komplekse. Vanntilgangen via det uformelle vannforsyningssystemet handler om mer enn bare distanse. Tilgangen er også i høyeste grad påvirket av nettverk og sosiale relasjoner mellom familier, naboer og vannselgerne. Mine kvalitative intervjuer avslørte at mange av innbyggerne i Luanda ikke hadde tilstrekkelig vanntilgang – selv om de ifølge FNs definisjon hadde vanntilgang.

Sosiale relasjoners betydning

I Luandas peri-urbane slumområder observerte jeg at en som selger vann ikke nødvendigvis prioriterer sin nærmeste nabo først. Man får ulik behandling avhengig av hvilken relasjon man har til vannselgeren. Noen må vente, stå bakerst i køen og betale mer for vann dersom det ikke er etablert en positiv relasjon til selger. Andre kan derimot få flytte foran i køen, og betale på avbetaling når de kjøper vann fra naboen. De som er ekstra heldige kan til og med få en vannkanne eller to gratis. Sosiale nettverk påvirker altså vanntilgangen.

Behov for nye målemetoder

Tilgang til vann kan ikke bare defineres ut fra distanse. Mennesker har ikke nødvendigvis tilstrekkelig vanntilgang dersom en vannspring eller vannpumpe er lokalisert innenfor en rekkevidde av 200 meter unna huset. Definisjoner som omhandler tilgang på vann integrerer ikke variabler som maktforhold og sosial kapital – noe som kan gi et skjevt bilde av den reelle vanntilgangen. Sosiale relasjoner mellom selger og konsument påvirker prisen på vannet. Dessuten skaper det uformelle vannforsyningssystemet uformelle regler som gir næring til forskjeller. Personer kan risikere å betale mer eller mindre for vann, avhengig av deres sosiale relasjoner.

FN bruker en altfor enkel tilnærmingsmetode. Statistikken de produserer gir ikke nødvendigvis et riktig bilde av den reelle situasjonen. Det er behov for å integrere mer komplekse variabler, slik som sosiale relasjoner, dersom det skal utarbeides en helhetlig vurdering av vanntilgangen i den uformelle sektoren. Derfor må kvalitative intervjuer i kombinasjon med kvantitative metoder benyttes. Bare slik kan en mer ”sann” statistikk gi oss det viktige og forhåpentligvis riktige svaret på hvor mange mennesker som har tilgang til rent vann i verden.