Andrew Preston
Tidligere denne måneden ble det holdt en protestmarsj i New Delhi i India mot et fornyet forsøk fra byens myndigheter på å åpne opp for privatisering av vanntjenester. Folkelig motstand i 2005 hadde satt en stopper på et tidligere forsøk på å privatisere byens vannforsyning – det i en by hvor over 30 prosent av husholdninger ikke har tilstrekkelig tilgang til rent drikkevann.
På 90-tallet var privatisering av offentlig vannforsyning en trend. Vannprivatisering var en av de nye reformene som utviklingsland skulle ta i bruk for å løse statens ineffektivitet, tiltrekke ny finansiering og øke tilgang til vanntjenester. Vannprivatisering var blant kravene for å oppnå liberalisering og privatisering i utviklingsland, noe som ble forlangt av de internasjonale finansinstitusjonene.
Fra 1990 fram til 2002 erobret europeiske selskaper, ledet an av de store franske vannselskaper som Suez, Veolia og SAUR, vannforsyningstjenester i en lang rekke land i Latin-amerika, Afrika og Asia. Men argumentene for vannprivatisering viste seg å være på falskt grunnlag.
Private aktørers opptreden bidro i liten grad til økt effektivitet, lovnader om ny finansiering ble sjeldent oppfylt og antall nye tilkoblinger forble få. Selskapene klarte heller ikke å maksimere profitten. Som administrerende direktør i SAUR, verdens fjerde største vannselskap, sa ”the scale of the need far out-reaches the financial and risk-taking capacities of the private sector.”
Folkelig motstand mot nedskjæringer, økte priser, avkoblinger og helse- og miljøproblemer som fulgte vannprivatisering har bidratt til en generell tilbaketrekning av multinasjonale vannselskaper fra utviklingsland i løpet av det siste tiåret. Enkelte har solgt sin internasjonale virksomhet til andre aktører, mens andre som Suez og Veolia har sterkt redusert sine aktiviteter. Aksjer i Veolia Environnement, verdens største vannselskap, falt med 40 prosent i august i år etter dårlige resultater og nyhetene om at selskapet skulle redusere antall land det opererer i fra 77 til 40.
Til tross for retretten fra utviklingsland har vannprivatiseringens fanebærere ikke gitt seg. Suez og Veolia er fortsatt sterkt til stede i Sentral og Øst-Europa, Nord-Amerika og Kina. Selskapene får også drahjelp fra de internasjonale finansinstitusjonene. Mens Verdensbanken har endret retorikken sin noe siden 90-tallets glansdager, er det fortsatt stor tiltro i banken til privat aktørers rolle i vannforsyning. ”Selskapisering”, hvor nyliberale styringsprinsipper og kultur bringes inn i offentlig sektor, er nå i større fokus.
Bevisstheten rundt begrensninger til private aktørers rolle i vannforsyning er også stadig økende. En bølge av rekommunialisering av vanntjenester i Frankrike, vannprivatiserings høyborg, i løpet av de siste årene samt en gedigen ”nei” til vannprivatisering i en nasjonal folkavstemming i Italia i sommer (over 25 millioner velgere stemte mot) viser at fornyelse av offentlig sektor er veien å gå.