Vann på Tuvalu: en utfordring mellom tilpasning og utvikling

Florent Baarsch og Lan Marie Nguyen Berg

Vi møter Pisi Seleganio, koordinator for vannressursforvaltningen (IRWN) på Tuvalu, i det største forsamlingshuset, i hovedstaden Funafuti. Han er hovedarrangør for markeringen av Verdens Vanndag på den lavtliggende øystaten Tuvalu i Stillehavet. I forsamlingshuset kan elever fra barneskole til universitetsnivå, lære alt fra hvordan man tester bakterieinnholdet i regnvannstankene og hvordan søppel kan forgifte grunnvannsressursene til hvordan man kan redusere vannforbruket i tørkeperioder. Den nasjonale radiokanalen arrangerer en tre dagers quiz for ungdommene. Førstepremien er 150 australske dollar, så her gjelder det å følge med.

– Ferskvannstilgang er en av de største utfordringene vi har her på Tuvalu. Vi markerer Verdens Vanndag, slik at alle kan komme å lære mer, sier Seleganiu.

Fordi Tuvalu ligger i et område med relativt høyt regnfall, har innbyggerne, i tillegg til sporadisk regnvannshøsting, tradisjonelt kunnet bruke de grunne undersjøiske ferskvannsressursene som drikkevann. Slik er det ikke lengre. De siste 40 årene har kraftig urbanisering og forsøpling, kombinert med saltvannsinntrenging i ferskvannsbassengene og uregelmessige regnmønstre, gjort ferskvannssituasjonen på øystaten mer og mer uberegnelig.

Etter frigjøringen fra Storbritannia i 1978, flyttet migrantarbeiderne og familiene deres tilbake fra fosfatgruvene i Nauru og på Kiribati og bosatte seg på Funafuti. Mange søkte også inn til hovedstaden fra de ytre øyene på jakt etter arbeid i den nye administrasjonen. Dette førte til at innbyggertallet på Funafuti tredoblet seg i løpet av en seksårs periode. Den raske urbaniseringen og dårlig tilgang på materialer, gjorde at 95 prosent av septiktankene er alt for dårlig konstruert. Nå lekker avløpsvannet rett ned i og forurenser de grunne ferskvannslagrene under øya.

Den lille øystaten er også preget av modernitetens nedsider: Ødelagte elektriske apparater som kjøleskap, datamaskiner og gamle batterier fyller opp den offentlige søppelplassen på øyas nordligste tupp, samt hundrevis av store og små private avfallshauger overalt. Disse etterlater seg skyhøye nivåer av giftige tungmetaller som bly og kobber i grunnvannet. På toppen av dette trenger stigende havvann seg inn i- og forsalter ferskvannsbassengene.

– Vi anbefaler folk på det sterkeste å kun bruke brønnvannet til vasking, å skylle ned i do og så videre. Ingen bør drikke grunnvannet på Tuvalu lengre, sier Dr. Nese Ituaso-Conway, sjefsansvarlig for vannkvaliteten på Funafuti.

Ettersom grunnvannet ikke lengre kan brukes, er Tuvalu blitt fullstendig avhengig av regnvannshøsting for å møte ferskvannsbehovet. Derfor utviklet tuvalske myndigheter en handlingsplan for ferskvannstilgang i 1986. Handlingsplanen skulle sikre tuvalere på alle de ni øyene 50 liter vann om dagen, gjennom regnvannshøsting i private sementbeholdere og offentlige sisterner. Til tross for at mange husholdninger fikk sin egen regnvannstank, klarte ikke myndighetene å nå målet de hadde satt seg. I dag er mange av sementtankene lekk og dårlig vedlikeholdt.

Siden 2007 har myndighetene på Tuvalu samarbeidet med det australske bistandsbyrået AusAID og EU-programmet: Tuvalu Water and Waste Sanitation. Hovedmålet med disse multimillion-programmene er å skaffe regnvannstanker til alle husholdningene på Tuvalu. Den første fasen av vanntankprosjektet er allerede gjennomført. Nå har så å si alle husholdningene på Funafuti en privat regnvannstank på 5000 liter. Dersom man går tom, kan man kjøpe subsidiert vann fra desaliniseringsanlegget eller de offentlige sisternene. Prosjektet har ikke enda nådd ut til de åtte ytre øyene. Her er situasjonen helt annerledes og mange har ikke tilgang på tilstrekkelig drikkevann.

– Ingen familier her klarer å høste nok vann. I tørkeperioder går alle tomme, sier Masi Apisai som er ansvarlig for implementeringen av Tuvalus nasjonale handlingsplan for tilpasning under FNs klimakonvensjon (NAPA) på øya Nukufetau.

Ved den lille øyklinikken forteller Nai Feoto, at majoriteten av de 567 beboerne på øya drikker vann fra brønnene, selv om testing viser at vannet er forurenset.

– Mange av septiktankene lekker og noen av dem ligger alt for nærme grunnvannsbassenget, sier Feoto.

Han forklarer at regnvannstankene ikke alltid holdes ordentlig rene og at mange blir syke fra vannet i tankene også. I følge oversykepleieren ved klinikken, Aoelele Vauealiki, er de vanligste sykdommene på Nukufetau relatert til enten dårlig hygiene (ofte pågrunn av mangel på vann) og vannkvalitet.

– De fleste som kommer hit har enten hudinfeksjoner som sopp, ringormer eller skabb eller mageinfeksjoner som diaré eller oppkast, sier Vauealiki.

Tilbake på Funafuti forklarer Dr. Ituasu-Conway at disse sykdommene er vanlige på alle de ni øyene.

– Det er oftest fordi noen ikke koker drikkevannet sitt. Når det er lite vann er det mange som ikke vasker seg regelmessig. Da kan de utvikle hudinfeksjoner, sier hun.

I den tørre årstiden og i tørkeperioder, går tankene ofte tom for vann. Da øystaten gikk gjennom en uvanlige tre måneders tørke fra oktober 2010 til desember 2010 (midt i den våte årstiden), var det mange som hadde tomme vanntanker. De to vannbilene på Funafuti kjørte dag og natt hele uken for å levere vann til alle som trengte det. Selv om vannet fra de offentlige tankene og desalineringsanlegget er subsidiert, kan til og med så lite som 13,5 australske dollar for 500 liter være for mye å bære for en husstand uten inntekt.

Mange tuvalere har ikke penger til å kjøpe flere vanntanker. En vanntank koster mer enn 1000 australske dollar og på toppen av det kreves det ofte mye jobb på tak og takrenner. En god månedslønn er på 500 australske dollar og store familier baserer seg ofte på bare en inntekt. På de ytre øyene er situasjonen enda verre. Der har folk generelt sett enda mindre tilgang på betalt arbeid og de må også betale for transporten av vanntankene og materiale fra Funafuti.

Den andre fasen av EU-programmet har oppstart i juni 2011. Innen utgangen av året skal alle husholdningene på Tuvalus åtte ytre øyer ha fått vanntankene sine. Totalt har Brussel kjøpt inn 1300 vanntanker til de 6000 menneskene som bor på de ytre øyene.

Imidlertid, i en virkelighet der klimaendringene gjør nedbørsmønstrene mer og mer uforutsigbare, er det vanskelig å vite hvor mange regnvannstanker Tuvalere vil trenge i fremtiden. Som den siste IPCC rapporten fastslår forventes situasjonen å forverre seg over de neste tiårene:

”Ved midten av dette århundret, forventes klimaendringer å redusere vannressursene på mange små øystater i det Karibiske hav og i Stillehavet slik at de ikke lengre vil klare å møte behovene sine i perioder med lite nedbør”

En god tilpasningsstrategi vil derfor måtte ta høyde for blant annet endrede nedbørsmønstre dersom vi skal sikre ferskvanntilgangen for tuvalere og andre øyboere. Løsningen ligger ikke bare i regnvannshøsting.

– Dersom tørkeberedskap bare handlet om å skaffe nok vann, bygge reservoarer eller desalineringsanlegg uten å tenke på implikasjonene avfallsvann har for øyer som Tuvalu, vil det rett og slett bli alt for dyrt. En mye billigere og mer bærekraftig løsning er å forvalte vannet bedre, sier Catherine Moulogo i vanndirektoratet på Funafuti.

I følge henne er det mange enkle ting man kan gjøre for å minske vannforbruket.

– I tørkeperioder sparer folk på vannet ved å bruke baljer til å vaske seg istedenfor å dusje – noe som er utrolig vannkrevende, man kan bruke brønnvann til å vaske klær eller man kan installere (vannfrie) komposttoaletter. Det er viktig å finne rimelige og bærekraftige løsninger og ikke basere seg på avansert teknologi, som er vanskelig å vedlikeholde i dette geografisk isolerte landet, sier hun.

(Artikkelen er tidligere publisert på www.klima-tuvalu.no)