Andrew Preston
Det er nok vann til alle i verden, men altfor mange mennesker – 1,1 milliarder – blir systematisk nektet tilgang som følge av at de er fattige eller på grunn av offentlig politikk som begrenser deres adgang. Politiske prosesser og institusjoner har satt de fattige på sidelinjen.
Rapporten identifiserer fire avgjørende forhold for å løse problemet. Først ønsker rapporten å ”gjøre vann til en menneskerett – og ta den på alvor.” Det holder ikke lenger med vage konstitusjonelle prinsipper. For det andre, bør nasjonale strategier for vann og sanitær utarbeides. De bør inneha ambisiøse målsettinger og klare strategier for å bekjempe ulikhet. For det tredje, bør bistandsaktører fordoble sin støtte til vannsektoren og de nasjonale strategiene. Til slutt trengs en global handlingsplan for å få bukt på en ”kronisk mangel på praktisk handling.”
Enkelte formuleringer og konklusjoner i rapporten kan man nok diskutere. For eksempel virker en minimumsmålsetting om minst 20 liter rent vann per person per dag lite ambisiøst. Rapporten innrømmer selv at dette dekker kun drikkevann og personlig hygiene. Verdens helseorganisasjon (WHO) har tidligere ansett 20 liter per dag som adekvat til kun ”kortsiktig overlevelse” (drikkevann og matlaging). Rapporten sier relativt lite om hvordan de internasjonale finansinstitusjonene de senere årene har fremmet en politikk som ofte går på bekostning av retten til vann og hvordan gjeldsproblematikken har påvirket nasjonale strategier for vann og sanitær negativt.
Men i sin helhet er rapporten et positivt bidrag til debatten om den globale vannkrisen. Rapporten gir noen klare anbefalinger til norske myndigheter om viktige satsingsområder for framtida og bekrefter mye av det som har kommet fra NGOenes hold, bl.a. betydningen av at Norge jobber aktivt med retten til vann.
Utenriksdepartementet er nå i gang med å konkretisere sin miljøhandlingsplan for 2006-2015 hvor ”forvaltning av vannressurser, vann og sanitær” er en av to prioriterte satsingsområder. UNDP-rapporten har målsetting om økt internasjonal bistand til å støtte nasjonale planene. Dette kan anvendes bl.a. gjennom norsk støtte til myndigheters arbeid med utbedring av offentlig vannforsyning i ulike land. Stat-til-stat samarbeid og kompetanseutveksling mellom ulike fagmiljøer er en vei å gå.