Privatisering av vann og sanitær under World Water Week i Stockholm

FivasSanitær, Vann og sanitær, Vannprivatisering

Jørgen Eiken Magdahl

Privatisering ble hovedstrategien for utvikling av vann og sanitær fra 1990-tallet som et resultat av aktiv promotering fra bl.a Verdensbanken og IMF (det internasjonale pengefondet). Sentrale donorland som Storbritannia og Frankrike spilte også en viktig rolle. Samtidig ble privatiseringen møtt av høylytte protester fra sivilsamfunn i mange utviklingsland. I dag er det fortsatt en alvorlig situasjon der 1,2 milliarder mennesker mangler rent drikkevann og 2,3 milliarder mangler tilfredsstillende sanitære forhold. Av den grunn er det viktig å evaluere resultatene av en slik strategi for å nå FNs millenniumsmål om vann og sanitær.

Privat sektor har en rolle å spille

Hoveddiskusjonen om å finne de beste løsningene for vann og sanitær på World Water Week berørte privatisering. Privat sektor var representert ved Alain Mathys fra Suez som har et såkalt ”water for all” program. Det franske selskapet er for øvrig et av verdens to største transnasjonale selskaper (TNSer). Mathys fra Suez mente at statlige vannverk ikke er effektive, i tillegg til å være en byrde for staten. Videre ble det argumentert med at også fattige har råd til å betale priser med full kostnadsdekning (ikke subsidiering). Mathys vektla betydningen av at privatiseringen implementeres sammen med lokale myndigheter, noe som skal være med på å sikre gunstige priser. Samtidig kritiserte han fattige land for ikke å legge til rette for privatisering. Buenos Aires ble fremholdt som et vellykket privatiseringseksempel der Suez brukte en såkalt ”deltagende styringsmodell” ved at lokalsamfunnet hadde ansvaret for det første å betale regningen og for det andre å bidra med arbeidskraft. Konklusjonen til Suez var at privatisering kan være vellykket og gi gode resultater. Suez påpekte til slutt behovet for de nye mekanismene som internasjonale finansinstitusjoner har utformet. Dette er bl.a. subsidier eller finansiell garanti om lønnsomhet, fordi TNSer ble stadig mer skeptiske til involvering i fattige land på grunn av høy risiko. Slike mekanismer følger anbefalingene fra Camdessusrapporten.

Sivil- og lokalsamfunns initiativer ble også presentert selv om de stod i direkte motsetning til TNSers ønske om mer privatisering. Men en slik inkonsistens ble ikke påpekt i den avsluttende paneldiskusjonen. Privatisering ble lite omdiskutert og likestillt med andre alternativer. Arrangøren oppsummerte at ”privat sektor har en rolle å spille” og noe å bidra med.

Kritikk

Til tross for den ensidige tilnærmingen til privatisering som beskrevet ovenfor, ble det framsatt innvendinger på andre deler av konferansen. Disse omhandlet bl.a:

1. Erfaringer med privatiseringsproblemer i Sør
En kritisk stemme mot privatisering av vann og sanitær var Sunita Narain, leder av Centre for Science and Environment (CSE) i India. Narain mente hovedproblemet er private selskapers selektivitet ved at de ikke ønsker å overta hele tjenesten fordi dette er ulønnsomt. F.eks. privatiseres de delene av nettet som gir mest inntekter, mens behandling av kloakk derfor er uinteressant. Når privatiseringen har funnet sted kan staten heller ikke lage progressive tariffer, påpekte Narain.

Maria Mutagamba som er Ugandas minister for vann, land og miljø oppsummerte sine ankepunker. Ministeren mente at erfaringene fra Afrika viser at private selskaper ikke klarer å prestere som forventet og effektiviteten forbedres ikke. Videre utalte ministeren at fattige land ikke har kapasitet til å forhandle med mektige TNSer, noe som gir dårlige forhandlingsresultat i kontraktene. Fattigdommen er også årsaken til at selskaper ikke ønsker å involvere seg og eventuelt må overtales. Dette gir enda dårlige kontrakter. Parlamentet i Uganda ønsker ikke å legge driften ut på anbud siden kontraktene som regel varer i 30 år.

2. Skeptiske TNSer – lite private innvesteringer
I følge ”EU-Water Facility” er det behov for å mobilisere finansiering – også fra privat sektor. I likhet med internasjonale finansinstitusjoner har EU-Water Facility garanti- og subsidiemekanismer for å stimulere private innvesteringer (jmf. Camdessusrapporten). Men en gjennomgang av søknader om midler fra EU viste at TNSer fortsatt ikke ønsker å investere i fattige lands prosjekter. Utenom NGOer ble interessen fra private betegnet som ”skuffende”. Det tyder på at strategien for å stimulere private innvesteringer ikke har fungert.

Oppfattningen om at privatisering har en rolle å spille overvurderer TNSers ønsker, noe som erfaringene til Ugandas minister også viste. Med andre ord svikter hovedaktøren som skal gjennomføre strategien.

Rapportnyheter til slutt

Den mye omtalte Camdessusrapporten fra 2003 får sin oppfølger under 2006 ”World Water Forum” i Mexico. Dessverre virker det som oppfølgingsrapporten ikke evaluerer erfaringene med forslagene fra 2003, men heller ser på selve implementeringen – noe tiden vil vise. I Mexico lanseres også en ambisiøs rapport som tar mål av seg til å lage en global gjennomgang av deltagelse fra privat sektor i vann- og sanitær. Mange spørsmål om metodiske problemer knyttet til en slik prosess ble stillt på konferansen – med god grunn.

Forum for Utvikling og Miljø har en temagruppe om ferskvann som arbeider med å ferdigstille en rapport som handler om vannprivatisering. FIVAS er med i arbeidet.