PPIAF-kampanjen i profil

Jørgen Eiken Magdahl

Våren 2006 startet FIVAS og WDM en dialog om behovet for en kampanje mot PPIAF. Utslagsgivende faktorer var tiltagende bekymring for virksomheten til PPIAF. Fondet har nemlig utviklet seg til å bli en av de viktigste aktørene som i dag fremmer privatisering av vann- og sanitærtjenester. Samtidig har PPIAFs virksomhet heller ikke vært belyst i utviklingsdebatten, der spørsmålet om vannprivatisering forøvrig har vært svært opphetet. Årsaken ligger i lite kjennskap til PPIAF, som bl.a. skyldes at fondet har vært understudert. Et bakteppe var også at begge organisasjonene akkurat hadde ferdigstilt hver sin rapport – som påviste at strategien om vannprivatisering har feilet for de fattige.

På tegnebrettet

Aller først ønsket vi en grundig analyse som kunne ligge til grunn for kampanjen. Representanter for Bankseksjonen i UD uttrykte at dette nok ville være en nøkkel for å få de til å foreta en revurdering av PPIAF. Utarbeidelse av to rapporter siktet mot å gjøre nettopp dette. «Down the drain – How aid for water sector reform could be better spent» skulle være en hovedrapport, som går PPIAFs praksis nærmere etter i sømmene. Som et tillegg og en forlengelse ønsket vi også å foreta en annen studie som måler praksisen til bistandsprogrammet PPIAF opp mot Norges egne utviklingspolitiske prioriteringer.

Skrivearbeidet var tidkrevende og mye informasjonsinnhenting var påkrevd. Hovedrapporten går over hundre sider og er omfattende i kraft av å gjennomgå 19 case-studier på landnivå. Den norske rapporten gir også en grundig vurdering av behovet for å revurdere norsk bistand til PPIAF. Rapporten kan også sees som et bidrag til den pågående generelle norske debatten om kondisjonalitetsbruk og Verdensbanken som kanal for bistand.

Noen fremtredende funn som framkommer i rapportene var:

PPIAF stiller krav om at fattige land har igangsatt en privatiseringsprosess for å få bistandsmidler fra programmet.
PPIAFs prosjekter er ofte både en årsak og virkning av andre tilleggskondisjonaliteter om vannprivatisering, som regel framsatt av Verdensbanken. Dermed utøves et mer omfattende press.
PPIAF bedriver såkalt ”konsensusbygging” som i motsetning til konsultasjon er enveis overtaling om at privatisering er positivt. Det er nødvendig siden prosjektene ofte møter kraftig motstand. Konsensusbygging innebærer bruk av markedsføring, holdningskampanjer osv. Det står i veien for en fri debatt internt i fattige land om hvilke løsninger som er mest fruktbare.
Det finnes ingen tilsvarende internasjonal mekanisme som legger til rette for offentlige løsninger, dersom fattige land skulle ønske det. PPIAF opererer i et tomrom og på den måten innsnevrer PPIAF handlingsrommet og valgfriheten til fattige land i ytterligere grad. Det er heller ingen mekanismer som utreder og finansierer konstruktive alternative offentlige løsninger, som såkalte offentlig-offentlig samarbeid (PUP) er et eksempel på.
PPIAFs arbeid for fattigdomsreduksjon er ueffektivt som framkommer bl.a. i en uavhengig evaluering av fondets virksomhet foretatt i 2004.

Den andre rapporten bidrar med en klargjøring som viser at norske utviklingspolitiske prioriteringer strider med praksisen til PPIAF. Norge ønsker riktignok å støtte privat sektor utvikling. Likevel foretar retningslinjer av mer overordnet karakter en grensedragning for hvor langt denne støtten kan gå i retning av å fremme privatisering. Krav om privatisering skal ikke framsettes i følge Soria Moria-erklæringen. Privatisering skal altså ikke gjennomføres på en udemokratisk måte ved press. Først skal nasjonale myndigheter i fattige land styre egen utvikling. Dernest peker hovedstrategien for utviklingsarbeidet, ”Felles kamp mot fattigdom – en helhetlig utviklingspolitikk”, også på at sivilsamfunnet innenfor disse landene skal kunne delta i en åpen politisk debatt. Videre er dette, i følge strategien, av stor betydning for å oppnå utvikling. I tillegg anerkjenner regjeringen i Handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid at vann skal være et fellesgode – og dermed ikke bør forvaltes som et privat gode. Det impliserer at staten, og ikke private aktører ved privat eiendomsrett, skal styre fordelingen og dermed tilgangen på drikkevann.

Kampanjelansering

21. februar våknet vi opp til en forside i Klassekampen som sa: ”Norge støtter vannprivatisering i Kabul: private overtar vannet” med fete typer. Avisa hadde plukket opp saken og referert funnene i de to rapportene over en dobbel-side. Kampanjelanseringen hos Forum for utvikling og miljø samme dag ble ledet av daglig leder i FIVAS, Andrew Preston, med innslag fra rapportforfatterne Vicky Cann fra WDM og Jørgen Magdahl fra FIVAS. Publikum var svært engasjerte og panelet fikk mange gode spørsmål som sprang over i en interessant diskusjon.

På ettermiddagen møtte FIVAS og WDM Torbjørn Urfjell, politisk rådgiver for Utviklingsministeren. Urfjell kunne meddele oss den gledelig nyheten at Norge ikke ønsker å videreføre støtten til PPIAF når årets finansielle bidrag utløper 30. juni 2007. Han løftet fram at en avgjørende faktor hadde vært et grundig forarbeid av FIVAS. Urfjell utrykte også, i likhet med uttalelsene i oppfølgingssaken i Klassekampen 23. februar, at regjeringen ønsker å prioritere annerledes. Urfjell presiserte at forklaringen ligger i at stater selv skal kunne bygge opp egen vannforsyning, og dermed kunne ha et reelt valg om å velge offentlig, og ikke bare private løsninger. Dette er også en politisk vurdering basert på at det ikke eksisterer noen tro på privatisering som eneste løsning.

Etterspillet

I nummeret av Bistandsaktuelt som utkom i starten av mars gikk to fagpersoner, Dag Larsson fra Norad og Pernille Holtedahl, til kraftig angrep på UD og FIVAS. De mente at Norge burde videreføre støtten til PPIAF og syntes heller UDs avgjørelse skulle vært tatt på bakgrunn av deres rådgivning. Videre mente Larsson og Holtedahl at FIVAS hadde åpne dører inn til UD. Innholdet i rapporten til FIVAS ble også kritisert. Men Urfjell, som ble intervjuet i samme sak, mente i likhet med FIVAS at innholdet i Soria Moria-erklæringens gjorde det naturlig å trekke støtten til PPIAF. Urfjell vektla at en annen avgjørende forklaringsfaktor bak utrekket var miljøhandlingsplanen, som er opptatt av å se vann som fellesgode og derfor ønsket regjeringen å undersøke nærmere hvordan det offentlige kan bygge opp effektive vanntjenester. Derfor uttrykte Urfjell at det var et viktig ankepunkt at PPIAF ikke har klare offentlige alternativ når det gjelder vannforsyning. Urfjell gjentok også, den beskjeden FIVAS tidligere hadde mottatt, at FIVAS-rapporten hadde vært avgjørende for beslutningen. I tillegg til å være et eksempel på hvordan sivilsamfunnet kunne spille en viktig rolle.

Veien videre

I forlengelsen av PPIAF kampanjen står FIVAS i dialog med UD om å satse på mer konstruktive alternative løsninger til PPIAF. FIVAS foreslo, som del av kampanjen, såkalte PUPs – som er samarbeid mellom offentlige tjenesteoperatører. UD vurderer for øyeblikket slike løsninger.

I tillegg til den norske kampanjen har FIVAS sammen med WDM drevet en internasjonal kampanje. Målet har vært å få flest mulige organisasjoner i donorland til PPIAF til å framsette krav overfor sine regjeringer om å trekke støtten. FIVAS/WDM har av den grunn avholdt presentasjoner om PPIAF og drevet nettverksbygging ved en rekke forskjellige konferanser og internasjonale samlinger. Derfor er det gledelig å se at arbeidet har båret frukter. Italia jobber nå også med å trekke sin støtte til PPIAF. Som en forlengelse av arbeidet står FIVAS som en av hovedarrangørene bak et Internasjonalt forum som bærer navnet ”Stopp vannprivatisering – alternativer til PPIAF” som finner sted i Haag i Nederland 22.-23. mai. Det fungerer også som et motarrangement til PPIAFs årsmøte som avholdes samme sted, på samme tid.