Cecilie Hirsch og Jørgen Eiken Magdahl

I mars i år ble Verdens vannforum (World Water Forum) arrangert for femte gang. Hvert tredje år arrangeres forumet, og denne gangen i Istanbul. Forumet har tidligere blitt arrangert i Marrakech, Haag, Kyoto og Mexico City. Forumet blir beskrevet som verdens største arrangement der vann står i fokus og arrangeres i form av en enorm konferanse over en uke med representanter fra nasjonale myndigheter, selskaper, institusjoner og organisasjoner.

Forumet i Istanbul varte fra 16. til 22. mars og hadde over 25.000 deltakere i tillegg til 8.000 mennesker som besøkte utstillingen Water Expo. Over 100 tematiske seminarer, syv regionale stordebatter og utallige sidearrangementer ble arrangert i løpet av de syv dagene som endte i en ministerkonferanse med i underkant av 100 ministre tilstede. Årets forum ble arrangert som et samarbeid mellom World Water Council og vertslandet Tyrkia med navnet «Bridging divides for water».

Men forumet ser ut til å ha fordypet skiller fremfor skapt broer, mellom mektige aktører og sivilsamfunn, fattig og rik. Både sivilsamfunnsorganisasjoner og flere land stiller seg kritiske til at Verdens vannforum blir behandlet som en hovedplattform for den globale debatten om verdens vannressurser, til tross for at forumet ikke er et mellomstatlig møte og arrangeres utenfor FN regi.

Vannforumets hovedarrangør er den internasjonale tenketanken World Water Council der medlemmene blant annet består av multinasjonale selskaper slik som Suez og Veolia. Innenfor «rådet» finnes både store selskaper som er aktive i drikkevannsektoren og aktører som fremmer utbygging av store damprosjekter inkludert profesjonelle og statlige institusjoner. World Water Council har vært en av de ivrigste aktørene for å fremme privatisering av vanntjenester som en løsning på den globale vannkrisen, og kritiseres for å bruke Verdens vannforum som et springbrett for å fremme private selskapers interesser.

Et hundretalls vannaktivister hadde også tatt turen til Istanbul. Noen deltok på det formelle forumet, for å observere og debattere, mens andre igjen konsentrerte seg om å lage et alternativt forum åpent for alle. Mange ekskluderes fra deltakelse på forumet på grunn av høy deltakeravgift i tillegg til reiseutgifter. Den internasjonale vannbevegelsen var imidlertid forberedt til å møte sine mektige motspillere.

Fra Mexico City til Istanbul

Planleggingsarbeidet i forkant av forumet i Istanbul ble igangsatt i Zaragoza i juni 2008 av internasjonale organisasjoner som jobber med vannspørsmål. Der var det enighet om at ambisjonen skulle være å bygge videre på det som ble oppnådd under forumet i Mexico i 2006.

Et raskt tilbakeblikk viser at de foregående forumene, ved sine ministererklæringer, bevisst og gjennomgående har unngått å anerkjenne at vann er en menneskerettighet – og begrenset seg til å erklære at vann er et menneskelig behov. Så var også tilfellet i Mexico for tre år siden, der retten til vann ble ekskludert fra det vedtatte sluttdokumentet. Dette var kontroversielt og medførte en tilspisset debatt blant representantene fra ulike regjeringer. Forskjellen den gang var tilsvaret fra en gruppe latinamerikanske land, ved Bolivia, Uruguay, Venezuela og Cuba. De valgte isteden å utforme en komplimenterende erklæring der retten til vann nettopp var vektlagt. Strategisk markerte den komplimenterende ministererklæringen en oppløftende ny linje i den internasjonale debatten om vann.

Målsettingen før forumet i Istanbul var derfor å bevege flere land i denne retningen – slik at de støttet opp om den mer progressive politiske linjen som framkom i Mexico. Med kjennskap til at flere land var positive til å befeste vann som rettighet måtte det settes inn krefter på å få disse ”ned fra gjerdet”. Et annet hovedmål var å få gehør for nødvendigheten av å diskreditere forumet som en illegitim arena for ”debatt” om internasjonal strategi og vannpolitikk.

Illegitim og udemokratisk arena

I forkant av forumet signerte flere norske frivillige organisasjoner et brev til miljø- og utviklingsminister Erik Solheim der flere krav ble framsatt. Kravene retter seg mot norske myndigheters tilnærming til Verdens vannforum som sådan, og det utviklingspolitiske meningsinnholdet i ministererklæringen som skulle bli fremsatt under forumet.

Ett av hovedpunktene i brevet var at Verdens vannforum er en illegitim og udemokratisk arena for beslutningstagning og at en dreining mot FN er påkrevd. Organisasjonene mener nettopp at det er FN som burde stå bak en slik betydningsfull internasjonal konferanse om vann og ikke et privat organ og tenketank som World Water Council er. En dreining i retning av FN følger også norske utviklingspolitiske prioriteringer, som tar til orde for å prioritere og i økende grad styrke FNs rolle i verdenssamfunnet. Et hovedpoeng for organisasjonene som stod bak brevet er viktigheten av å begynne en prosess mot et nytt globalt vannforum, plassert innenfor et FN-rammeverk som tar sikte på statlige forpliktelser for å sikre vann som en menneskerettighet.

En viktig del av brevet var videre å holde norske myndigheter ansvarlige for den rettighetsbaserte tilnærmingen til vann nedfelt i Regjeringens handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid. Gjennom årene har forumene som nevnt unngått å anerkjenne at vann er en menneskerettighet, og begrenset seg til å anerkjenne at vann er et menneskelig behov. I handlingsplanen står det klart at ”Norge vil arbeide for at alle skal sikres retten til vann og for forståelsen av vannressurser som fellesgode”. I veiledningsdokumentet til operasjonalisering av miljøhandlingsplanen er det vektlagt at Norge skal ”bidra til å løfte spørsmål om retten til vann høyere på den internasjonale dagsorden” (UD 2007:2). Organisasjonene anmodet derved Norge til stille seg bak en komplimentær erklæring der retten til vann ble anerkjent.

Den norske delegasjonen i Istanbul bestod av representanter fra Olje- og Energidepartementet med politisk ledelse ved statssekretær Robin Kass, Utenriksdepartementet, Norad og NVE. Under et fellesmøte mellom representanter fra norske frivillige organisasjoner, UD, OED, Robin Kass og Norges ambassadør i Tyrkia ble brevets innhold tatt opp og prosessen rundt ministererklæringen diskutert. Det har vist seg at det var flere svakheter ved prosessen, og at flere har tvilt på om forumet er det rette stedet for en mellomstatlig erklæring som uansett ikke er bindende. Dens politiske og symbolske betydning kan diskuteres, men desto viktigere er det å stille spørsmålstegn ved en prosess som har hatt flere mangler. Erklæringen fremstår heller som en kvasipolitisk prosess med det formål å legitimere forumet som sådan.

En samlet og sterk bevegelse

Et hundretalls internasjonale vannaktivister var tilstede i Istanbul uka forumet ble holdt. En imponerende bevegelse bestående av representanter fra alle verdens kontinenter samlet seg til felles strategimøter, laget alternative arrangementer som var åpne for alle, drev presse- og påvirkningsarbeid og representerte en viktig kritisk røst inne på det offisielle forumet. Men å være en kritisk røst var ikke alltid vel mottatt av verken vertslandet eller forumets arrangører.
Under den offisielle åpningen samlet en gruppe tyrkiske aktivister seg utenfor forumet for å protestere mot privatiseringen av vanntjenestene i Tyrkia og mot ødeleggende damprosjekter. De ønsket blant annet å presentere pressemeldingen sin foran forumets inngang. Den fredelige protesten ble imidlertid møtt av en brutal politiaksjon med tåregass, vannkanoner, gummikuler og klubber. Samtidig, inne på selve forumet, holdt to aktivister fra organisasjonen International Rivers opp en banner med påskriften «No Risky Dams» som de også ropte et par ganger. Umiddelbart ble de fjernet av forumets sikkerhetspersonal, innbrakt til politiet og senere sendt ut av landet. Forumet forholdt seg stille om hendelsen. I løpet av uka opplevde flere aktivister inne på forumet å bli diskriminert ved å ikke få tildelt mikrofonen og til tider forfulgt av forumets sikkerhetsvakter. Pressearbeid ble også overvåket.
Nettverket av organisasjoner som jobber med vann og sanitær vitner om en mer samlet og sterk bevegelse med en bredallianse på tvers av ulike typer organisasjoner, der også drikkevannsbevegelsen og dambevegelsen har stått side om side. I tillegg var det god kontakt mellom flere av de offisielle representantene som var tilstede, og sivilsamfunnsrepresentanter. Det alternativet forumet vitnet om bred kompetanse og kunnskap.

Alternativ erklæring

Det var ikke bare aktivister som viste sin motstand mot forumet. Forumet møtte også misnøye fra flere stater. Det offisielle nyhetsbrevet til forumet la frem ministererklæringen som et av de viktigste utfallene av forumet. I dokumentet finnes formuleringer som “water as a basic human need” and to “acknowledge the work on human rights and access to water in the UN system”, men uten å anerkjenne vann som menneskerettighet.

Det er tydelig at Verdens vannforums legitimitet fikk en kraftig knekk i år, og det er sådd stor tvil om World Water Council er den rette verten for et internasjonalt ministermøte. Både land og organisasjoner kalte for et forum i FN regi.

På forumet fikk de støtte fra presidenten for FNs Generalsforsamling, Miguel d’Escoto Brockmann. I en tale som ble fremholdt av hans seniorrådgiver Maude Barlow uttalte Brockmann at fremtidige forum burde “conduct their deliberations under the auspices of the United Nations” og fremmet tilgang til drikkevann som en grunnleggende menneskerettighet.

Ved ukas slutt ble to alternative erklæringer lagt frem av en gruppe latin amerikanske land, raskt støttet av både afrikanske og asiatiske land samt Spania, for å vise sin motstand til at retten til vann ikke ble inkludert i ministererklæringen, og kalle for et globalt forum i FN regi. Erklæring én lød slik:

«We recognize that access to water and sanitation is a human right and we are committed to all necessary actions for the progressive implementation of this right.»

Den andre erklæringen sa følgende:

«We call on States to develop a global water forum within the framework of the United Nations, based on the principles of democracy, full participation, equity, transparency and social inclusion.»

Hittil har 26 land skrevet under på førstnevnte om retten til vann, og 16 land har skrevet under på erklæringen om et FN forum. Norge skrev ikke under på erklæringene, men ga beskjed til sivilsamfunnsorganisasjonene til stede at Norges posisjon var klar – de stiller seg bak retten til vann – og at Robin Kåss, som var regjeringens utsending på forumet, sa dette i alle taler han fremførte. De norske organisasjonene har ikke lagt skjul på at de var skuffet over at Norge ikke kunne vist dette ved en underskriving, som ville vært en vikig symbolsk handling. Vi håper Norge fremover vil være mer på hugget for å vise at de mener det de så klart har sagt med sine utviklingspolitiske prioriteringer.