Jørgen Eiken Magdahl

15. mars ble boka “Remunicipalisation: Putting water back in public hands” lansert på FAME, motkonferansen til Verdens vannforum. Den er et samarbeid mellom Transnational Institute (TNI), Corporate Europe Observatory (CEO), og Municipal Service Project (MSP). Utgangspunktet for boka er den nye trenden med tilbakeføring av vanntjenester til offentlig og kommunal styring (såkalt ”Remunicipalisation”), etter at privatiseringsprosjekter har blitt avviklet, eller har gått over ende. Bakteppet er at privatiseringsstrategien, som har vært den dominerende internasjonale strategien for utvikling av vanntjenester de siste 20 årene, har feilet. Fem casestudier blir behandlet: Buenos Aires (Argentina), Dar es Salaam (Tanzania), Hamilton (Canada) og en nasjonal reform i Malaysia. Ett av hovedfunnene er at det er nødvendig å være både positiv og kritisk til offentlige styring av vanntjenester, for at det skal kunne være et godt alternativ til privatisering og nyliberal policy.

Gode og dårlige offentlige vanntjenester

Bidraget og styrken til boka er at den formulerer et sett med kriterier, altså et rammeverk, for å kunne vurdere hva som er konstruktiv og progressiv styring av offentlige vanntjenester. Dette innebefatter blant annet: Lik tilgang til vanntjenester for ulike sosiale grupper, deltagelse i beslutningsprosesser, tjenester med god kvalitet, gode arbeidsforhold for ansatte osv. Disse kriteriene blir deretter anvendt for å undersøke og vurdere de ulike casene i boka.
For eksempel viser studien fra Paris at det offentlige utbedret tjenesten til byens innbyggere, etter å ha overtatt styringen da privatiseringskontrakten ble avsluttet i 2009. Blant annet sparte vanntjenesten 35 millioner euro det første året, ved å ikke lenger betale profitt til to private selskap. Dermed var det mulig å redusere tjenesteprisene med 8 %.

Fra privatisering til selskapisering

Samtidig viser boka at offentlig styring kan være høyst problematisk. Særlig kritiseres den nyliberale selskapiseringsreformen av vanntjenesten i Dar es Salaam, som innebærer kommersiell styring. Selv om privatiseringskontrakten ble kansellert av myndighetene i 2004, viser dette at internasjonale donorer med Verdensbanken i spissen, begrenser muligheten for å skape en god offentlig vanntjeneste. Dette viser at Verdensbanken søker å benytte andre styringsmodeller for å fortsette å gjennomføre nyliberale styringsprinsipp, selv om byens privatiseringsprosjekt havarerte. Det har medført at den offentlige vanntjenesten bruker styringsprinsipp innhentet fra privat sektor – i form av et overdrevent fokus på innkreving av betaling og kostnadsinndekning. Boka konkluderer med at byens vanntjeneste på den måten svikter sine forpliktelser overfor fattige innbyggere og bydeler. Dette underbygger for øvrig funnene i en ny FIVAS-rapport som omhandler den strategiske utviklingen innen Verdensbankens nyliberale policy – fra privatisering til selskapisering. Felles for begge studiene er at de understreker betydningen av progressive reformer av offentlige vanntjenester, og at nyliberal selskapisering truer dette.

Politisk sett kan og bør denne boka spille en viktig rolle i kampen for bedre offentlige vanntjenester. Boka tilfører klare kriterier som kan anvendes for å utvikle og kjempe for progressive offentlige vanntjenester, så vel som å påpeke og kritisere styring som bryter med disse.