Hanne Gro Haugland

En arbeidsgruppe om ferskvann har i høst utarbeidet ForUMs posisjoner på dette området. Tilsvarende arbeide er gjort også på andre prioriterte temaer som fornybare energikilder og u-landsgjeld. Posisjonspapirene har vært ute på høring til ForUMs medlemsorganisasjoner.

Store uløste problemer

Utgangspunktet for arbeidsgruppa om ferskvann har vært at minst 20 prosent av verdens befolkning ikke har tilgang på rent drikkevann,og 40 prosent mangler tilgang til trygge sanitærtjenester. Hvert år får om lag 1,2 milliarder mennesker helseskader og 15 millioner barn dør som følge at mangel på rent vann. Overutnyttelse og forurensing av både overflate- og grunn-vann er et økende problem for mennesker og økosystem over hele kloden. Menneskeskapte klimaendringer kan forverre disse problemene. Videre vet vi at rundt 1/3 av alle mennesker lever i tørkeutsatte områder, og at denne andelen vil stige dramatisk de neste 25 årene.
Arbeidsgruppa om ferskvann mener at det nå er nødvendig å trappe kraftig opp både nasjonal og internasjonal innsats. Det internasjonale samarbeidet må forankres innenfor FN, noe som ikke er tilfelle i dag.

Vann som menneskerett

I posisjonspapiret fra arbeidsgruppa diskuteres bl.a. spørsmål om vann som en menneskerett og privatisering og kommersialisering av vanntjenestene. Arbeidsgruppa mener at vann, i likhet med bl.a. mat, bør anses som en menneskerett og beskyttes med lov nasjonalt samt anerkjennes eksplisitt i FNs internasjonale konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966. På den måten vil interessene til svake grupper, som tradisjonelt rammes hardest av manglende eller uklare rettigheter til vann eller manglende implementering av slike rettigheter, bli bedre ivaretatt.

Klare prioriteringer

Agenda 21 slår fast at ved fordelingen av knappe vannressurser skal grunnleggende behov og bevaring av økosystemer prioriteres. Arbeidsgruppa ser at markeder kan bidra til å gjøre en ressurs mer tilgjengelig og utnyttes mer effektivt. Så lenge grunnleggende rettigheter, som tilgang til nok og godt vann, ikke er klart definert eller iverksatt, og maktfordelingen/kjøpekraften mellom aktørene er svært ulik, vil imidlertid ikke markedet sørge for at grunnleggende behov prioriteres og at bevaring av økosystemene prioriteres. Derfor mener Arbeidsgruppen at markedsbaserte løsninger ofte ikke egner seg for å oppnå en rettferdig og bærekraftig fordeling av knappe vannressurser. Dette gjelder spesielt ikke i områder med fattigdom eller i udemokratiske og korrupte regimer.

Arbeidsgruppa påpeker i posisjonspapiret at produksjon av vanntjenester ofte er naturlige monopoler, dvs. det kan lønne seg å la en aktør levere tjenesten. Å erstatte offentlige aktører med private aktører vil kunne være mindre samfunnsøkonomisk lønnsomt og dessuten gi uheldig utslag for brukerne. Spesielt vil fattige kunne komme dårligere ut fordi private aktører som er styrt av målsettingen om maksimal profitt ikke vil ha insentiver til å levere vann til fattige mennesker. Private aktører vil heller ikke ha incentiver til å drive vannbesparende tiltak. Derfor mener Arbeidsgruppa at vannressursene ikke egner seg for privatisering.

Det offentliges ansvar

Nasjonale myndigheter har et overordnet ansvar for å gjennomføre en integrert forvaltning. Målet må være å sikre en rettferdig fordeling, forhindre konflikter og beskytte økosystemer.
Mange mener at “full cost recovery” er en målsetning i leveringen av vanntjenester. “Full cost recovery” innebærer at alle kostnadene ved produksjon dekkes av brukerne gjennom vannprising. Arbeidsgruppa mener at dette kan være hensiktsmessig når brukerne er relativt likestilte og har råd til å betale, eller når regulerende myndigheter evner å sørge for at økonomisk sterke brukergrupper subsidierer de svake. Disse forutsetningene er imidlertid ofte ikke oppfylt, spesielt i land med svake, korrupte eller udemokratiske styresett. Derfor vil “full cost recovery” eller privatisering av vanntjenestene kunne true vanntilgangen for mennesker som lever i fattigdom, og slike krav bør derfor ikke settes opp som en målsetting for levering av vanntjenester, og heller ikke som forutsetning for lån til utviklingsland.

Posisjonspapiret tar for seg en rekke andre områder som fattiges tilgang til vann og sanitærtjenester, involvering av det sivile samfunnet i vannforvaltningen, bærekraftig vannforbruk i storbyene, vannressursgrunnlaget og jordbruket, og damprosjekter.