Norge støtter usosial vannpolitikk

Innlegg publisert i Bistandsaktuelt og på bistandaktuelt.no samme dag.

Anette Tjomsland og Jørgen Magdahl

Etter lanseringen av fordelingsmeldingen «Dele for å skape», sa Holmås til Bistandsaktuelt: «Vi må få fordelingspolitikken sterkere inn i Verdensbanken, i FNs utviklingspolitikk – de nye tusenårsmålene (…). Det skal merkes på politikken at vi har en sosialistisk utviklingsminister.» I dag bidrar norges økonomiske og politiske støtte til Verdensbanken til dårlig vannfordeling. UNDPs Human Development Report fra 2006 fastslår at vannmangel er et resultat av politiske prosesser og institusjoner som forbigår de fattige.

I et innlegg i Dagsavisen 22. mars kritiserte FIVAS nedgangen i norsk vann- og sanitærbistand. I tilsvaret (Nye Meninger 16. april) viser utviklingsminister Heikki E.Holmås til at bevilgningene til denne sektoren gikk opp i 2012. Økningen til 163 millioner er bra, men fortsatt omtrent 100 millioner under nivået fra 2005-2010. Denne sektoren må ikke underprioriteres, ettersom utilstrekkelig vann og sanitær er den fremste årsaken til sykdom og dødsfall i Utviklingsland. Vi håper fjorårets økning er starten på en mer betydelig snuoperasjon.

Samtidig bør vi gå bak tallene, og se hva en del av vann- og sanitærbistanden går til. I vårt innlegg etterlyste vi et integrert fokus på vann og sanitær i norges storsatsing på mødre- og barnehelse. Utviklingsministeren svarer at Norge har økt støtten til denne sektoren i humanitære kriser. Det er fint, men skittent vann dreper også utenfor flyktningeleirene. Fattigdom går hånd i hånd med manglende tilgang til rent vann, derfor er fordelingspolitikk viktig for å bedre mødre og barns helse og levealder.

Verdensbanken er den største eksterne donoren og den ledende rådgiveren ved reform av vanntjenester i Utviklingsland. FIVAS har fulgt bankens vannstrategi tett i mange år, og kom i fjor med en rapport som viser at hovedstrategien har beveget seg mot selskapisering.Det vil si innføring av nyliberale styringsprinsipp ved reform av offentlige vanntjenester. Denne kommersielle styringsmåten har resultert i høye vannpriser og svært rigid betalingskontroll for fattige – som ikke har betalingsmulighet. Rapporten er basert på en rekke caser og akademiske studier fra Afrika sør for Sahara.

Privatisering er likevel fortsatt en viktig del av Verdensbankens strategi. Public-Private Infrastructure Advisory Facility (PPIAF) er et fond som arbeider for privatisering av vann- og sanitærtjenester, og andre infrastruktursektorer. I 2006 lanserte vi to rapporter som viste at PPIAF strider mot norges utviklingspolitiske prioriteringer. Det resulterte i at Norge trakk all bistand til fondet samme dag. Vi leste derfor årets statsbudsjett med undring, siden Norge igjen har inngått en treårig avtale om kjernefinansiering av PPIAF. Har Norad og Utenriksdepartementet glemt regjeringens handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid? Der står det at: ”Norge vil arbeide for at alle skal sikres retten til vann, og for forståelsen av vannressurser som fellesgode”. Norge vil også «fremheve betydningen av å sikre rent vann til en pris befolkningen kan betale”.

Dersom Holmås mener alvor med fordelingspolitikken foreslår vi at han begynner med å revurdere Norges generelle støtte til Verdensbanken, og særlig øremerkede midler til Water and Sanitation Program og PPIAF. Vi ber om en generell gjennomgang av vannbistanden, der bi- og multilateral støtte måles opp mot norges utviklingspolitiske prinsipp for miljørettet bistand. Utenriksdepartementet har tidligere lovet FIVAS og ForUM en gjennomgang, noe som ikke har blitt fulgt opp. Det må utformes klare retningslinjer for norsk vann og sanitærbistand. En grunnleggende forutsetning må være at vann og sanitærtilgang skal behandles som en rettighet og et fellesgode.