Miljøunderskogen står sterkt

Først publisert på putsj.no 7.3.2013

Jonas Ådnøy Holmqvist

Det er for lite samarbeid i miljøbevegelsen er det sagt, men jeg mener vi gang på gang har vist at vi kan samles om viktige saker. At det også er uenighet er sunt; Det at det fins en underskog av organisasjoner, som produserer forskjellige synspunkter og forskjellige argumenter, er med på å drive miljøkampen fremover.

FIVAS er en organisasjon som jobber med forvaltning av vannressurser i utviklingsland. Feltet kan ofte føles ensomt i Norge. Allikevel er det klart at vi har gjort store fremskritt ved hjelp av samarbeid med andre organisasjoner som er opptatt av vann og miljø.

To viktige seire

Året som gikk har gitt to viktige seire for vannbevegelsen – seire som ikke hadde kommet uten et samarbeid mellom organisasjoner og med norske myndigheter. En flerårig kampanje for anerkjennelsen av tilgang på vann som menneskerett ble kronet med en viktig seier da retten til vann og anstendige sanitærforhold ble innlemmet i sluttdokumentet i Rio-toppmøtet. Langt mindre oppmerksomhet fikk bestemmelsen om at norske investeringer i vannkraft skal følge internasjonale standarder.

Anerkjennelsen av tilgang på vann som en menneskerett er en viktig miljøseier fra et ellers løftefattig toppmøte. Dette gjennombruddet er med på å skyve makt over vannressurser fra næringsliv over mot småbønder og fattige lands innbyggere. Gjennomslag i FN kommer ikke av alenegang. Sammen med mange andre norske organisasjoner har vi jobbet blant annet gjennom kampanjen «Blå Oktober» for å få norske myndigheter til å aktivt fremme dette spørsmålet innad i FN.

Innsatsen fra sivilsamfunnet har vært helt avgjørende for å sette spørsmålet på dagsorden, men samarbeidet med norske myndigheter som har ført til at Norge har frontet dette er også avgjørende for gjennomslag. Mange lands sivilsamfunn jobbet intensivt for å snu motstanden som var mot inkludering av rettigheten i Rio-dokumentet, og norske delegasjoner har fått ros for sin tydelige posisjon i FN.

En viktig standard

I fjor vedtok Utenriksdepartementet også at alle norske vannkraftprosjekter i utlandet skal følge en bestemt standard, det fikk langt mindre oppmerksomhet. Helt sentralt i arbeidet med å holde selskaper ansvarlige er kravet om at standarder må være obligatoriske og ikke frivillige. Innføringen av en felles standard, de såkalte «IFC Performance Standards», for alle statlig finansierte prosjekter i utlandet er en viktig merkestein.

Norske selskapers virksomhet i utlandet setter store avtrykk i miljøet, og norsk vannkraft er en bransje som promoteres sterkt. I Norge har vi så godt som sluttet å bygge store vannkraftverk, og utbygginger i Norge møter mindre protest enn tidligere.

Men utbygginger i utviklingsland ser ganske annerledes ut enn de gjør her hjemme. Norske utbygginger i fjellheimen med relativt lav produksjon av biomasse er noe helt annet enn utbygginger i subtropiske strøk. Samtidig som lokale organisasjoner kjemper for ivaretakelse av biomangfold og livsgrunnlag er noe av det viktigste vi kan gjøre å sørge for å regulere næringslivet slik at utbygging av vannkraft ikke fører til reduksjon i biomangfold eller skaper uopprettelig skade.

Sterk norsk miljøbevegelse

Innføringen av den felles standarden kom på plass etter to år med dialogforum mellom norske miljøorganisasjoner, vannkraftselskaper og norske myndigheter. Like viktig som samarbeidet mellom de ulike aktørene i dette prosjektet har vært for å løfte bindende standarder på dagsorden, har påtrykket fra miljøorganisasjoner – som har stått samlet bak krav om bindende standarder.

Samarbeid gjør sterk, og den norske miljøbevegelsen er sterk! Strategiske samarbeid med de som vil det samme som oss – og for å få flere til å ville det samme som oss – har vært oppskriften lenge, og må fortsette å være det.