Andrew Preston

Da La Nouvelle-Orléansble etablert av franskmennene i 1718 holdt innbyggerne seg til det som var et sjeldent stykke høyere land langs Mississippi elven. Men flomfaren fra elven var alltid til stede og man begynte å bygge de første dikene. På 1900-tallet kom planen om å drenere det store området mellom elven og saltvannsjøen Lake Pontchartrain til nord. Området ligger lavere enn havoverflaten og byen måtte omringes av høye diker som beskyttelse mot flomfaren. Alt regnvann måtte i tillegg pumpes ut og inn i innsjøen.

Langs hele Mississippielven har det blitt bygd diker og demninger for å kontrollere elvens naturlige vannføring og beskytte bosteder og industri. Viktigheten av regelmessige flommer for landskapet – blant annet for å fornye landet og holde landnivået i hevd– har blitt oversett. Sedimentene som likevel fraktes nedover elven blir ikke deponert ved deltaet, men blir ført ut gjennom en kanal ut i Mexico-golfen utenfor kontinentalsokkelen.

Mississippideltaet er Nord-Amerikas viktigste biologiske ressurs. Med over 1,2 millioner hektar av våtmark, er området arena for en stor del av USAs kommersielle fiskefangst, inkl. østers, blå krabber, menhaden og reker. Deltaet er også en viktig reproduksjons- og næringsområde for millioner av sjøfugl.

Men deltaet har også fungert som en viktig barriere mot havet. I over 7000 år har Mississippi elven skapt et massivt delta som har beskyttet regionen mot kraftig uvær. Sandøyene som ligger utenfor kysten og våtmarkene lengre inn absorberer tidevann og bølger som slår inn under uvær. Men disse øyene og våtmarkene trenger et regelmessig påfyll av sedimenter for å kunne gjøre jobben sin. I dag stoppes sedimentene av 29 demninger og tusenvis av kilometer av diker langs hele Mississippielven eller det blir ført rett ut i havet. Deltaet synker, og med det deltaets evne til å beskytte. Det er beregnet at 6500 hektar forsvinner hvert år på grunn av tapt sedimenttilførsel, noe som tilsvarer en fotballbane hver halvtime.

Dagens system med diker rundt New Orleans var designet for å tåle en tredjekategori orkan. Katrina var en fjerdekategori. Men med et velfungerende delta ville dikene kanskje ikke ha brutt sammen. Problemet er nå, at det kanskje allerede er for sent å gjøre noe. Med milliarder av dollar investert i området ville det være politisk umulig og svært farefullt å sette i gang med tiltak for å la Mississippi elven renne friere igjen. En reisende på 1900-tallet beskrev situasjonen godt: ”New Orleans is surprising evidence of what men will endure, when cheered by the hopes of an ever-flowing tide of dollars and cents.”