Cecilie Hirsch

– Hvordan jobber COHRE med retten til vann og sanitær?

– Vi jobber for å vise hvordan menneskerettigheter gir svar på utforming av viktige politiske spørsmål. Vi mener problemet ikke er ressurser og kapasitet, men at det handler om å ta de rette valgene. Det er delvis teknokratisk, men handler samtidig om måten utvikling blir utført på. Dette gjelder for eksempel det å sikre en genuin og ikke-overfladisk deltakelse for at prosjekter og planer tar hensyn til ekskluderte grupper ved beslutningstaking.

Vi samler juridiske ressurser og standarder som viser gode eksempler på hvordan retten til vann kan implementeres – slik at andre kan bruke dette i sitt påvirkningsarbeid og utvikling av lovverk. På nasjonalt nivå forsøker vi å få myndigheter til å reflektere over standarder i lovgiving og praksis innenfor vann- og sanitærtjenester. Dette gjør vi gjennom grundige undersøkelser og dialog med de ulike partene, ofte sammen med sivilsamfunnsgrupper. Myndighetene hører på oss fordi vi både bruker rettsystemet og media i arbeidet vårt.

Vi har to fremgangsmåter. Enten begynner vi å jobbe i land der vi ser massive brudd på retten til vann, ellers så starter vi et konstruktivt arbeid for å unngå at det skal skje. Vi har blant annet jobbet med Israel og Palestina. I dette området har vi sett en sterk diskriminering i fordelingen av vann. På Vestbredden er det en svært ujevn vannfordeling der mange har dårlig tilgang til vann. Dette gjelder spesielt i områdene der det har foregått en tvungen flytting av mennesker som følge av separasjonsmuren.

I Gaza har vi også sett omfattende brudd på retten til vann og sanitær på grunn av de internasjonale sanksjonene. Dette har hatt store følger for folks tilgang til vann. Undersøkelser viser hvordan tilfeller av diaré har økt kraftig. Hver innbygger forbruker nå bare 15 liter vann om dagen sammenlignet med 100 liter tidligere, altså en drastisk nedgang. Samtidig lever folk uten tilstrekkelige kloakksystemer.

I Kenya startet vi å jobbe med retten til husly etter at svært mange mennesker i ulike byområder opplevde å bli kastet ut av husene sine. I begynnelsen jobbet vi direkte for å gjøre slutt på utkastelsene. I ettertid har vi jobbet mer langsiktig og utarbeidet retningslinjer for utkastelser. Dette er en kampanje som fortsatt pågår.

I fremtiden vil vi jobbe med bredere utviklingspolitiske spørsmål. Vi mener det å ta med menneskerettighetsaspektet i utviklingspolitikk er essensielt for å sikre et fattigdomsfokus. Vi viser hvordan menneskerettigheter er bindende for myndighetene og fokuserer på diskriminering, deltakelse og etterettelighet.

– Hvor har arbeidet deres gitt særskilt positive resultater?

– Et godt eksempel er Argentina. Der begynte vi å jobbe med et lokalsamfunn og drev opplæring over mange år om hvordan de selv kunne drive påvirkningsarbeid, samt hvordan de burde møte myndighetene. Det var i utgangspunktet et uorganisert lokalsamfunn. I tillegg inngikk vi samarbeid med en nasjonal menneskerettighetsorganisasjon. Arbeidet fikk gode resultater. Etter at lokalsamfunnet fremmet sine krav ble det inngått en kontrakt for at vannrør skulle legges ut til området deres, noe som ikke fantes der fra før.

Det private selskapet som tidligere drev vannsystemet hadde lovet å utvide nettverket, men dette ble ikke oppfylt. Da det offentlige selskapet tok over benyttet vi sjansen, og etter press fra lokalsamfunnet gikk de med på å foreta utvidelsen. På nasjonalt nivå var privatiseringskollapsen i Argentina en god mulighet for oss. Vi presset på for at det nye selskapet skulle inkludere retten til vann i sitt regelverk. Det endte med at selskapet har inkludert en sosial tariff basert på folks betalingsevne, og de har samtidig inkludert en eksplisitt referanse til retten til vann i sitt regelverk.

Et annet eksempel er Kenya. Der drev vi lobby mot både donorer og det offentlige selskapet. Lokalsamfunnene hadde møte med det kommunale selskapet og krevde utbygning av kloakksystemet. Dette har nå skjedd. I tillegg har de utarbeidet retningslinjer basert på betalingsevnen der de snakker eksplisitt om retten til vann. De kontrollerer blant annet prisen på vannet til vannkiosker. Begge disse eksemplene viser hvordan et fokusert påvirkningsarbeid og organisert press fra lokalsamfunn fungerer.

– I håndboka for retten til vann fokuserer dere blant annet på deltakelse – hva ligger i dette?

– Vi presenterer måter å sikre deltakelse på, som handler om å kunne påvirke levering av tjenestene og utforming av politikk. Folk må få en reell mulighet til å øve innflytelse. Det skal for eksempel ikke bare være en offentlig konsultasjon i form av et møte mellom myndighetene og de som møter opp. I tillegg blir ofte møtene presentert veldig teknokratisk gjennom annonser i aviser. Det å kunne delta betyr også at folk må ha kunnskap og tilgang til informasjon, og noen som kan representere dem. Myndighetene må legge til rette for møter med lokalsamfunn og sørge for at de fattige kan delta og påvirke prosessene. Dette krever også opplæring på lokalt nivå.

Det bør også organiseres separate møter for ulike interessegrupper slik at det ikke blir en maktubalanse mellom de som deltar – som for eksempel mellom en fattig kvinne fra et lokalsamfunn og en profesjonell ingeniør. I et slikt tilfelle vil de profesjonelle dominere diskusjonene, og det er de som kommer til å følge opp saken og fortsette kommunikasjonen med myndighetene. Vi må sikre deltakelse fra fattige og samtidig at myndighetene er åpne for å møte dem. Opplæring er en stor del av dette. Fattige er ikke dumme, men de mangler ofte informasjon. Det er derfor en langsiktig prosess.

Men deltakelse er heller ikke nok. Vi må også sørge for at det rettes spesiell oppmerksomhet mot marginaliserte grupper. Myndighetene har et ansvar for at dette blir tatt hensyn til i politikkutforming. Eksempler på bra deltakelse har vi sett spesielt i Brasil, med deltakende budsjettering, der folk er med på å utforme budsjettene i sine lokale områder. Det samme har skjedd i Kerala i India og i Quito i Ecuador. Vi har også sett tilfeller der lokalsamfunn selv tar grep, som i Pakistan. Men det er bare enkelte lokalsamfunn som kan klare dette selv, det er altså myndighetene som må være ansvarlige for at det skjer.

– Et annet sentralt prinsipp er ansvarliggjøring – hva er viktig i denne forbindelse?

– En viktig del av ansvarliggjøring (accountability) er åpenhet – det skal være klart hva myndighetene og selskapene gjør i vannsektoren. Dette gjelder for eksempel midler som blir brukt og hvordan de blir brukt – slik at brukerne kan følge med på at myndighetene gjør det de skal. Det er samtidig viktig å etablere klagemekanismer gjennom en regulerende enhet eller ombudsmann som kan ta seg av klager fra brukerne. Det må også legges til rette for at man kan gå til sak. Flere steder har vi sett rettssaker der det vises til retten til vann, for eksempel i Argentina, Brasil, India, Sør Afrika og Pakistan.

– Hvordan ser du på retten til vann i forhold til privatisering av vanntjenester?

– Det er flere bekymringer når det gjelder privatisering av vanntjenester knyttet til retten til vann. En av disse gjelder deltakelse. Vi ser mange prosesser som involverer privatisering som dermed mangler deltakelse. Privatisering gjør det ofte vanskeligere for folk å ha tilgang til beslutningsarenaer. Det å drive påvirkningsarbeid opp mot et privat selskap er vanskeligere enn opp mot myndighetene. Slik vil også myndighetene frasi seg mye ansvar, og selskapene kan operere som de vil.

Dersom det hadde eksistert et sterkt lovverk, og hvis selskapet hadde gjort akkurat dét myndighetene sier, hadde det vært en annen sak. Men ofte er det ikke slik. Forhandlinger om kontraktene foregår ofte bak lukkede dører uten offentlig konsultasjon, og det er ofte selskapene som legger premissene for samarbeidet. Det samme gjelder kommersialiserte selskaper. Myndighetene bruker da unnskyldningen om at de ikke kontrollerer selskapet selv. Samtidig burde det finnes en uavhengig reguleringsmekanisme som kan gjøre noe med klager og krav fra brukerne.

– Nå snakker vi ikke lenger bare om retten til vann, men også om retten til sanitær. Hva ligger i dette?

– Generell Kommentar nr. 15 om retten til vann fra 2002 utelot sanitær. Sanitærspørsmålet har ikke fått tilstrekkelig oppmerksomhet. Men nå snakker stadig flere om både retten til vann og sanitær, i tillegg til at det blir utviklet juridiske retningslinjer for sanitær. Hensyn til helse, miljø og tilgang til tilpassede sanitærløsninger nær hjemmet står sentralt. I resolusjonen som nylig ble vedtatt av Menneskerettighetsrådet snakkes det om både retten til vann og sanitær Det er landene i Sør som har fremmet inkludering av sanitær. Få vil i dag gå imot at vann skal være en menneskerettighet, men flere er skeptiske til at tilgang til sanitærtjenester burde ha samme status, og mener det heller er et individuelt ansvar.

Retten til sanitær betyr ikke at det er statens jobb å bygge toalett til alle. Det er for eksempel ikke nødvendigvis myndighetenes ansvar å skaffe vann til noen som bor i avsidesliggende områder heller. Men når det kommer til de fattige er det statens ansvar. Det handler om å skaffe tjenester til de som selv ikke evner å gjøre det. Dette gjelder spesielt folk som bor i urbane områder. Dersom vi sammenligner med retten til mat handler det om å ha ressurser til å kunne kjøpe mat, tilgang til mat, infrastruktur og helsestandarder. Vi kan si at det samme gjelder for sanitær.

Myndighetene skal sørge for at det finnes kloakknettverk i tettbefolkede områder for å unngå helsekriser, sørge for at det er drenering for avfallsvann og en sikker oppbevaring av vann. Boligregulering bør sørge for at bygging av hus skjer med toalett. Alle skoler og sykehus må dessuten ha toalett. Samtidig skal dette gjøres i henhold til tilgjengelige ressurser som det respektive landet har. For hvert land må utarbeides tilpassende standarder som implementeres progressivt, det vil si litt etter litt i henhold til det som er mulig for landet. I Brasil har det nylig blitt utarbeidet en sanitærlovgivning. I mange asiatiske land er det godt utbygde sanitærsystemer, som for eksempel i Sri Lanka. Noen land opererer også med en avgift på vannet der midlene går til utbygging av sanitærsystemer.

– Dere jobber også internasjonalt og driver påvirkningsarbeid ovenfor internasjonale institusjoner. Menneskerettighetsrådet har nylig vedtatt en resolusjon om retten til vann og sanitær, og etablert en uavhengig ekspert på området. Hva er forskjellen på en uavhengig ekspert og en spesialrapportør, og hvordan er prosessen videre? Hvordan ser du på Norges rolle i dette?

– Vi har jobbet lenge for å sette retten til vann på agendaen til Menneskerettighetsrådet, og er veldig fornøyd med å ha fått til det i samarbeid med andre organisasjoner. Forskjellen på en uavhengig ekspert og en spesialrapportør er hovedsaklig at en spesialrapportør også har mandat til å kunne overvåke og kontrollere om rettigheter overholdes. Men skillet er ikke alltid så klart. En uavhengig ekspert lager også rapporter, og avklarer juridiske forpliktelser relatert til menneskerettigheter. Hun vil også samle informasjon om gode erfaringer på området, og søke å overbevise myndigheter om at retten til vann og sanitær er del av menneskerettighetene. Men en uavhengig ekspert kan ikke foreta landvisitter slik spesialrapportøren kan. Rapportørene skriver ofte kritiske rapporter og legger frem sine anbefalinger til myndighetene.

Under prosessen tidligere i år så vi at Norge støttet resolusjonen, men de gikk ikke i bresjen. Tyskland og Spania var initiativtakere. Det Norge kan gjøre fremover er å drive påvirkningsarbeid overfor andre land som er skeptiske til retten til vann og sanitær, slik som Storbritannia og Canada er eksempler på. Hvert år utarbeides en ny resolusjon. Til neste år vil det være svært viktig at retten til vann og sanitær blir nevnt eksplisitt i resolusjonen og at retten til vann og sanitær blir bundet til retten til en tilstrekkelig levestandard.

I tillegg kan Norge legge press på viktige aktører som Verdensbanken for å inngå i en i dialog om hvorvidt bankens prosjekter og strategi tar hensyn til menneskerettigheter eller ei, og legge press på at de prioriterer vann og sanitær for de fattige og ekskluderte. Samtidig er det viktig å sørge for at Norges utviklingspolitikk og gjeldende aktører ansvarliggjøres for sin praksis i vann- og sanitærsektoren.
Vann og konflikter, oktober 2008