Anette Tjomsland

I 2011 ble den norske vann- og sanitærbistanden nesten halvert, fra 234,4 til 129,2 millioner kroner, etter å ha holdt et relativt stabilt nivå siden 2004. Ifølge OECD utgjorde denne sektoren kun 0,5 prosent av norske bistandsmidler i 2010-2011. Anser norske myndigheter jobben som utført, etter at vann og sanitær endelig ble anerkjent som en menneskerettighet i 2010?

Norge gjør mye bra innen global helse. Særlig prioriteres tusenårsmål 4, 5 og 6 som handler om å redusere barnedødeligheten, bedre mødrehelse og bekjempe hiv/aids, malaria og andre sykdommer. Forbedrede vann- og sanitærforhold kan bidra til å oppnå alle disse målene. I Stortingsmelding nr. 11 om Global helse (2011) står det: «Diaré tar livet av 4.500 barn hver dag og dreper flere barn enn aids, malaria og meslinger til sammen (…) Sammenhengen mellom drikkevann, sanitære forhold og hygiene og helse vil bli løftet i regjeringens arbeid innen global helse.» Hvorfor reflekteres ikke dette i bistandsbudsjettet?

Der folk kan gå på do, vaske hender, og drikke rent vann, holder de seg friske slik at de kan jobbe eller gå på skole. WHO og UNICEF har beregnet at den økonomiske gevinsten av tiltak rettet mot drikkevann, sanitære forhold og hygiene er åtte ganger større enn investeringskostnadene. Det er rett og slett god fordelingspolitikk.

Nettopp fordeling av rikdom har vært et tydelig og fornuftig mantra fra utviklingsminister Heikki Eidsvoll Holmås helt siden han ble statsråd. Derfor er det uforståelig at støtten til utvikling av helt grunnleggende behov ikke lenger er et prioritert område. Vi utfordrer Holmås til å følge opp kloke ord i stortingsmelding 11 med handling. Vil norske myndigheter markere vannåret med å sørge for at vann- og sanitærforhold blir en aktiv del av fordelingspolitikken?

Dette inlegget sto på trykk i Dagsavisen 22. mars 2013, og ble publisert på Nye meninger samme dag