Gro V. Dyrnes

Ixtlahuaca-dalen ligger omtrent 50 km nord-vest for Mexico City, som er en av verdens største byer med over 20 millioner innbyggere. Historisk sett har Ixtlahuaca-dalen vært et område med rikelig tilgang på vann og svært gode jordbruksbetingelser.

En av årsakene til frodigheten har vært den rikelige tilgangen på grunnvann. I dag har imidlertid dalen store økonomiske, sosiale og økologiske problemer bl.a. som følge av at grunnvannet har blitt kraftig overutnyttet av Mexico City, særlig fra slutten av 1960-tallet fram til midten av 1980-tallet. Det kan koste dyrt å ligge for nær en voksende storby.
Mexico City har lenge hatt et økende og tilsynelatende uløselig vannproblem, noe som bl.a. skyldes en stor befolkning, et høyt vannforbruk, og en begrenset tilgang til drikkevann innenfor dalen der byen ligger. Allerede på 1950-tallet begynte man å overføre vann fra nedre del av Lerma-bassenget (se bilde) for å forsyne byen med mer vann. I 1965 stod Mexico City overfor en ny stor vannkrise, og det tok ikke lang tid før byen også fikk tillatelse til å tappe grunnvann fra Ixtlahuaca-dalen nord i Lerma-bassenget.

På denne tiden var det lokale vannforbruket i Ixtlahuaca-dalen lavt, og den lokale bruken av grunnvann i Ixtlahuaca-dalen var til da for det meste begrenset til uttak fra grunne husbrønner og naturlige oppkommer. Mexico City hadde, i motsetning til de lokale småbøndene i Ixtlahuaca, tilgang til kapital og teknologi slik at de på denne tiden kunne utvinne store mengder grunnvann fra dype nivåer.
I 1966 ble det inngått en avtale mellom delstaten Mexico, Mexico City og de nasjonale myndighetene, som la premissene for overføring av grunnvann fra Ixtlahuaca. De lokale brukerne av vann i Ixtlahuaca-dalen ble ikke tatt med i denne prosessen, og fikk først vite om at grunnvann skulle overføres til Mexico City etter at avtalen var undertegnet. Likevel stod det skrevet i denne avtalen at det skulle være de statlige myndighetenes ansvar å sørge for at uttaket av grunnvann ikke gikk ut over de lokales rettigheter til dette vannet.

Avtalen slo videre fast at Mexico City skulle overføre en rekke midler for å bygge lokale brønner, infrastruktur, skoler m.m. i områdene som ville bli rammet av utbyggingen. Blant lokale brukere ble dette oppfattet som kompensasjoner for tapte vannrettigheter. Men den formelle begrunnelsen for støtten var “viljen til samarbeid” og ikke “tapte rettigheter til grunnvannet”. Denne støtten ble derfor ingen reell (juridisk bindende) kompensasjon for vannet, snarere “smøring” for å skaffe lokal velvilje.

Også i følge det nasjonale lovverket hadde de lokale brukerne i Ixtlahuaca-dalen flere ressursrettigheter til dette vannet. Bruk av husbrønner var unntatt nasjonale reguleringer, og uttak av grunnvann var bare tillatt så lenge dette ikke påvirket andre brukere av det samme vannet.

Men det skulle raskt vise seg at Mexico City sitt grunnvannsuttak definitivt påvirket lokale brukere, men uten at dette medførte inngrep fra de sentrale myndighetene. Etter noen få år hadde man ved hjelp av moderne pumper påført en rekke alvorlige skader på grunnvannsbassenget i Ixtlahuaca-dalen. I 1970 ble det gjort målinger som viste at vannet sank med et gjennomsnitt på 3 meter per år, og på midten av 70-tallet hadde grunnvannsspeilet i enkelte områder sunket med 50-70 meter.

Dette førte bl.a. til oppsprekking i landskapet, jordbruksproblemer og at husbrønnene og de naturlige oppkommene tørket ut i løpet av få år. Løftene om nye brønner og annen økonomisk støtte fra Mexico City ble ikke overholdt.

Vannmangel og brutte løfter førte til store vanskeligheter, kraftig misnøye og en rekke opprør blant befolkningen i Ixtlahuaca-dalen som ble sterkest rammet av pumpingen. De forsøkte å klage både til Mexico City og de sentrale myndighetene, men fikk til svar at de bare hadde hatt rett til det vannet som var i den øverste delen av bakken. De opprinnelige lokale rettighetene til ressursen hadde ikke lenger noen verdi.

På grunn av den brå endringen i ressursens karakter, eksisterte det ikke lenger klare regler som beskyttet de lokale innbyggernes vannrettigheter mot konkurransen om vann fra Mexico City. Ettersom det ikke ble utført institusjonelle endringer som kunne klargjøre og videre beskytte de lokal rettighetene til vann, etter at den nye situasjonen oppstod, eroderte de lokale rettighetene til grunnvann etter Mexico City sin intervensjon i området.

Hensikten med dette studiet var å undersøke hvordan uklare rettigheter påvirker fordelingen av naturressurser mellom ulike aktører i samfunnet. Hvis man har en rettighet til en ressurs, innebærer dette at man kan forvente, både utfra formelle lover og praktiserte regler, at ens mulighet til å nyte godt av ressursen blir respektert av andre samfunnsaktører.

Ressursrettigheter kan derfor bli forstått som et dualistisk rettslig forhold mellom de som har en rett på den ene siden, og de som er forventet å respektere retten på den andre. Videre kan en rettighet også forstås som en legalt og sosialt akseptert makt til å påføre andre kostnader. I en nasjon er det staten sitt ansvar å fordele rettigheter (og dermed også kostnader) på en rettferdig måte, og videre sørge for at ulike gruppers rettigheter blir respektert av andre samfunnsaktører. Dersom dette ikke blir gjort vil rettighetene bli meningsløse og ressursfordelingen i samfunnet redusert til et maktspill der bare de sterkeste aktørene har mulighet til å hevde sine rettigheter.

Når en naturressurs endrer karakter og rettighetene blir uklare, er det spesielt viktig at staten sørger for at en eventuell omfordeling skjer ut fra rettslige og etiske prinsipper, og ikke som et resultat av maktkamp. I tilfellet Ixtlahuaca feilet Mexicos regjering i å beskytte lokalbefolkningens rettigheter, slik at ressursendringene fikk bestemme de nye rettighetene, og ikke åpne politiske prosesser.

Ixtlahuaca-dalen ligger nord i delstaten Mexico, som igjen omkranser Mexico City.