Silje Lundberg

Vi kan ende opp med en avtale som ikke gir noen forpliktende utslippskutt, som ikke tar endringene vi påfører verdens klima på alvor. Vi kan faktisk ende opp med en avtale som legger opp til fortsatt utslippsvekst. I skrivende øyeblikk aner vi ikke hva København vil bringe, men når du leser dette nummeret av Vann & Konflikter vil du sannsynligvis vite det.

I begynnelsen av desember kom en internasjonal spørreundersøkelse, gjennomført av Mandag Morgen, som ble gjennomført i ti land, hvor totalt ti tusen mennesker er spurt om å rangere ti trusler. I forkant av klimatoppmøtet skulle man tro at bekymringen for at klimaet endrer seg drastisk, hadde rangert høyt. I Norge havner klimabekymringen på femteplass, mens den i USA havner helt nederst.

Klimaendringene er i ferd med å forandre levevilkårene til millioner av mennesker i såkalte utviklingsland og vanntilgangen deres kan bli enda mer usikker og uforutsigbar. To grader høyere temperatur kan gjøre det vanskeligere for nærmere tre milliarder mennesker å skaffe seg nok rent vann. Dette er kunnskap vi har. Vi vet om problemet, og vi vet hva løsningen er. Likevel er det handling det mangler. En spørreundersøkelse fra 2008 viste at et flertall i den norske befolkningen ikke trodde klimaendringene var så farlige, for hadde de vært det, ville politikerne gjort noe med problemet.

Verden står i dag ovenfor en enorm utfordring når det kommer til vannmangel og rettferdig fordelig av vannet. Samtidig er vi nå i en situasjon hvor vår måte å leve på, våre utslipp av klimagasser, forverrer tilgangen til vann ytterligere. Det er helt uholdbart at klimaproblemet ikke blir tatt tak i, det er på tide verdens politikere tar ansvar og viser handlingsevne.