Blue Covenant: Den globale vannkrisen og kampen for retten til vann

Cecilie Hirsch

Maude Barlow er kjent for sitt globale engasjement for en rettferdig vannfordeling og retten til vann. Hun er leder for interesseorganisasjonen Council of Canadians og grunnlegger av Blue Planet Project som fremmer retten til vann. Barlow er også forfatter av boken Blue Gold (2001) sammen med Tony Clarke, og hun har mottatt “Right to Livelihood” prisen, den alternative nobelprisen. Nå slår hun til igjen med en ny bok om den globale vannkrisen.

I boka Blue Covenant skisserer Barlow tre mulige skrekkscenarier. Det første der menneskeheten forurenser, omdirigerer og uttømmer jordas begrensede ferskvannressurser. Det andre der stadig flere mennesker lever uten tilgang til rent vann. Mens de rike har tilgang til rent vann må millioner av fattige nøye seg med forurenset vann fra elver og brønner. I det tredje scenarioet har et mektig vannkartell fått kontroll over ethvert aspekt ved vannforvaltning, noe de drar nytte av til ett formål – nemlig profitt. Fremtidens dom er klar dersom ingenting blir gjort nå.

Barlow viser hvordan vi er i ferd med å gå tom for ferskvannsressurser, forurenser overflatevann og uttømmer grunnvannsressursene. Planeten tørker som følge av isbreer som smelter, et enormt vannforbruk til eksportproduksjon, urbanisering og avskoging, forørkning og klimaendringer. Barlow hevder at høyteknologiløsninger, så som damutbygginger, omdirigering av elver og avsalting av havvann, er en del av problemet snarere enn løsningen. Hun konkluderer med at politikerne har sviktet oss.

Private selskaper tar i økende grad kontroll over vannressursene verden over. Vannprivatisering har blitt presset på land i Sør, spesielt gjennom Verdensbanken. Konsensus om verdens vannpolitikk blir formet under store globale forum med deltakelse fra mektige aktører. Konferansen ”World Water Forum”, som er klart dominert av kommersielle interesser, er antagelig det tydeligste eksemplet på dette. Vannprivatisering har vært feilslått verden over der store vannselskap har stukket av med en enorm profitt på bekostning av fattige og med negative konsekvenser for naturen. Private selskapers inntreden er spesielt problematisk ved overtagelse av rettigheter til vannkilder, med flaskevannindustrien som et stygt eksempel. Private selskaper tjener rått på ”vannmarkedet” og finner stadig nye investeringsmuligheter. Barlow mener at selskapenes overtakelse av vannet forverrer den globale vannkrisen. Kort sagt finnes det ikke noe insentiv til å stoppe forurensing, bare de rike vil ha råd til rent vann og ingen beskytter naturen. Her er det en tendens til å svartmale situasjonen, og scenarioene ligner lagt på vei dommedagsprofetier.

Men Barlow belyser også positive trekk i vannsektoren i kraft av motstand som utgjør en motvekt og et tilsvar til de negative tendensene. Verden over kjemper lokalsamfunn og organisasjoner for en mer rettferdig vannforvaltning – fra Bolivia til India, Sør-Afrika og Canada. Bevegelsen har gjennom dette vokst seg sterk, også i Europa. Den globale vannbevegelsen ble født ved inngangen til det nye århundre, og et internasjonalt nettverk har blitt etablert mellom organisasjoner, fagforeninger, vannkomiteer, offentlige selskaper og lokalsamfunn. Nettverket fremmer en offentlig, lokal og deltakende forvaltning – der vann er en menneskerettighet og ikke en kilde til profitt.

Barlow skisserer mot slutten av boka hvordan vann kommer til å bli en økende kilde til konflikt i fremtiden, både internt og mellom land, med et økt antall ”vannflyktninger”. Hun hevder at vann kommer til å bli et globalt sikkerhetsspørsmål og viser til hvordan dette allerede er tydelig gjennom USAs fremgangsmåter ved Guarani-akviferen (den største underjordiske ferskvannssjøen i Sør-Amerika), og politikk i maktsentre som Europa og Kina.

Barlow avslutter boka med å presentere det hun mener er en viktig del av løsningen for fremtiden. Dette innebærer beskyttelse av vannressursene, en rettferdig vannfordeling og etablering av et vanndemokrati. I følge Barlow må en konvensjon om retten til vann komme på plass. Den skal være basert på de fremskrittene som er gjort i FN systemet med blant annet ”Generell kommentar nummer 15” om retten til vann, men der grasrota med lokalsamfunn skal ta ledelsen. Mangelen på en konvensjon og reell anerkjennelse av vann som menneskerettighet har medført at beslutninger i større grad fattes av institusjoner og organisasjoner som favoriserer private vannselskaper og varegjøring av vann. Institusjoner som Verdensbanken og WTO har ikke bare fremmet interessene til privat sektor, men i tillegg tatt over den politiske kontrollen over vannpolitikken. Mange stater har fulgt privatiseringstrenden, og det har vært lite offentlig konsultasjon eller debatt.

Barlow argumenterer for at en konvensjon ville gitt et rammeverk med vann som et sosialt og kulturelt gode, fremfor å betrakte vann som en vare. En konvensjon ville på den måten kunne fungert som et felles og helhetlig rammeverk for alle stater, og kunne klargjøre det ansvaret statene besitter med tanke på å sørge for rent og tilgjengelig vann som folk har råd til. Den vil også være med på danne prinsipper for vannbruk i verden – som kan unngå ødeleggelse av vannressursene for fremtiden. Konvensjonen Barlow argumenter for skal inkludere beskyttelse av økosystemer, og ta for seg det presserende behovet for å beskytte vannkildene mot forurensing og annen ødeleggelse. En konvensjon vil gi innbyggerne et instrument for å stille myndighetene til ansvar i nasjonale rettssaker med utgangspunkt i et internasjonalt fundament. En konvensjon vil også kunne inkludere mekanismer for deltakelse fra sivilsamfunnet, som igjen bidra til at prinsippene blir innlemmet i nasjonal lovgivning og handlingsplaner.

Barlow ønsker at retten til vann skal realiseres formelt så vel som reelt. En fare kan være å ha for stor tiltro til at internasjonale prinsipper og konvensjoner vil føre til forbedring på nasjonalt og lokalt nivå. I tillegg finnes det mange steg på veien før en konvensjon kan komme på plass. En konvensjon vil kunne danne et mulighetsrom for bevegelsen og kan benyttes for å presse fram forbedring i praksis. Stevningen og rettsaken om retten til vann i Johannesburg der myndighetene i byen ble dømt for brudd på grunnloven tydeliggjorde dette (se egen artikkel i dette nummeret). Til syvende og sist vil det imidlertid ofte være avhengig av den lokale politiske konteksten. Her vil makt og styrkeforholdet mellom ulike interesser være avgjørende for om det vil skje en forbedring i praksis. Dessverre er de fattiges stemme ofte taperne i en slik interessekamp som kan tilskrives avmakt. En konvensjon eller rettssak er bare halve fokuset, boka kunne samtidig hatt et større fokus på folks reelle kapasitet og mulighet til å kreve sine rettigheter – i konkrete eksempler. Dette krever mer empiriske og inngående analyser av folks muligheter til selv å drive gjennom sine rettigheter, som er nedfelt på papiret i konvensjoner og grunnlover. Faren er å ha et for stort fokus på institusjonelt design, der vi glemmer konteksten og folks handlingsrom. Vi sier oss samtidig enige i avslutningen til Barlow: ”Retten til vann er en ide hvis tid har kommet. La oss forsikre oss om at ingen fremtidig generasjon må lide den grusomme skjebne det er å leve uten rent vann”.

Vann og konflikter, oktober 2008