Jørgen Eiken Magdahl

Dommen som nå har falt i lagmannsretten fastslår at grunnloven er brutt. Dommen påpeker at strategien diskriminerer både fattige og fargede. Dommeren poengterte videre: ”vann er liv, sanitær handler om verdighet – dette dreier seg om den fundamentale retten til tilgang på tilstrekkelig vann samt menneskelig verdighet”[i]. Det utgjør et tilbakeslag for den nåværende nyliberale linja ført overfor offentlig sektor. Den sørafrikanske staten kan dermed bli tvunget i kne, og være nødt til å innfri retten til vann. Dessuten har dette bredere relevans og vil kunne gi ringvirkninger som strekker seg langt utover Johannesburgs bygrenser.

Lagmannsretten i Johannesburg avsa 30. april i år en historisk rettskjennelse. Innføringen av vannkraner som ligner betalingsautomater, såkalte ”pre-paid meters”, ble erklært grunnlovsstridig. Strategien medfører en streng håndhevelse av kostnadsinndekning – i betydning av at tjenestebrukerne selv skal betale kostnaden ved leveringen av tjenesten. Teknisk sett, har denne betalingsordningen paralleller til kjennetegnene ved bruken av kontantkort-løsninger. Betalingsautomatene kutter nemlig vanntilførselen automatisk dersom en husholdning bruker opp den tilmålte gratismengden på 25 liter vann per person om dagen. Dersom fattige ikke har råd til å betale for det livsnødvendige vannet de har behov for, utover denne gitte gratis mengden, må de klare seg uten. Verdens helseorganisasjon (WHO) har fastslått at 50 liter vann per person om dagen er et absolutt minimum for å dekke basisbehov, og i mange tilfeller er heller ikke det tilstrekkelig.

Tilnærmingen utgjør en overgang fra en tradisjonell velferdstankegang med statlig subsidiering, ved å skyve ansvaret og finansieringsbyrden over på brukerne. Fattige er intet unntak. Dette medfører at offentlig sektor forvalter vann som et privat gode. Det står i motsetning til å være et fellesgode, der sikring av tilgang går foran folks betalingsmulighet. Vi kan betrakte dette som del av en kommersialiseringsreform av offentlige tjenester. Økonomisk disiplin og effektivitet har nemlig hovedprioritet. Dette støtter seg på en tilnærmingsmåte som henter markedsaktige teknikker og bestemte ”business”-verdier fra privat sektor inn i det offentlige. I sin tur skal det bidra til å høste effektivitetsfordeler. Teoretisk og ideologisk sett, bunner det i en såkalt ”New Public Management” tankegang – som igjen har plass innenfor en nyliberal synsmåte.

Dømte strategien nord og ned

Retten til vann er nedfelt i den sørafrikanske grunnloven. På den bakgrunn gikk innbyggere i Phiri, en bydel i Soweto, til sak mot vanntjenesten i Johannesburg. Dommen som falt sier entydig at systemet med tvangsinnføring av betalingsautomater og kommersialisering er grunnlovsstridig. Dommen pekte på flere avgjørende faktorer, som framkommer i det følgende.

Dommer Moroa Tsoka beordret en utviding av mengden gratis vann til 50 liter per person om dagen. Retten fremhevet at 25 liter daglig ikke strekker til, særlig gjelder det hushold som er rammet av hiv/aids. Vann er nemlig essensielt for å kunne holde en akseptabel hygienisk standard og minimere risikoen for infeksjoner, som hiv/aids rammede er spesielt utsatt for. Ekstra drikkevann er også nødvendig for å ta medisiner. I tillegg er innbyggerne i Phiri blant Johannesburgs’ desidert fattigste.

Samtidig sier rettskjennelsen at det ikke er nødvendig at vannverket inndekker innvesteringene og driftskostnader, slik vannverket hevdet i sitt forsvar. Årsaken er at Johannesburg by angivelig skal ha råd til å kunne tilby 50 liter uten betaling. I tillegg skal byen også besitte tilstrekkelige vannressurser. En del av myndighetenes argumentasjon er nemlig at høyere priser, også for fattige, vil føre til en høyst påkrevet vannsparing.

Johannesburg må også tilby innbyggerne å kunne velge en ”normal” vannlevering, ikke bare betalingsautomater. Kjennelsen fremhevet dessuten at den nåværende praksisen er diskriminerende. Innbyggerne i historisk fargede lavinntekts bydeler må betale for vannet på forhånd. De som bor i historisk hvite og velstående bydeler derimot, har krav på å få vann på kreditt. De kan forhandle om regningen ved sen betaling og stykke den opp. Dommeren kritiserte tilnærmingen gjennom å konstatere at den underliggende grunnen for å introdusere betalingsautomater i realiteten var betalingskontroll. Videre, uttrykte han at det framstår som uforståelig at den strenge betalingskontrollen bare skal være myntet på historisk fargede områder. Dårlig betalere skal ikke bli definert ut fra hudfarge eller geografisk tilhørighet, ble det lagt til.

Dommeren tok videre til ordet for at konsultasjonen i forkant av at betalingsautomatene ble innført var lite tilfredsstillende. Isteden for at denne prosessen var kjennetegnet av reell konsultasjon, lignet det heller på et offentlig PR-stunt i hans øyne. En undersøkelse gjort av organisasjonen Public Citizen i 2004[ii] ser mer inngående på dette. Av rapporten framgår det at 30 prosent av de intervjuede ikke hadde deltatt eller mottatt informasjon fra vannverket vedrørende systemet med betalingsautomater. Av de som berettet om at de var ”konsultert” gjennom møter, mente mange at framsatte bekymringer ikke var tatt i betraktning. Tvert imot, hadde vannselskapet heller bestemt seg for å overbevise lederne for lokalsamfunnet – for derigjennom å legitimere prosjektet. En av de som ble intervjuet kunne opplyse at de var blitt konsultert, men selv ikke syntes å ha blitt hørt – da de var uenig i de fattede beslutningene.

Kommersialiseringsstrategier tilsvarende den innført i Johannesburg blir stadig vanligere også andre steder. Tilnærmingen er ofte framstilt som det eneste naturlige og fornuftsmessige dersom utbedring av tjenesten er ønskelig. Altså er strategien presentert som et teknisk spørsmål, som skygger over det faktum at den springer ut av et nyliberalt tankesett – og i så måte er å regne som tendensiøs. En mer riktig fremstillingsmåte vil derfor være at kommersialisering er ideologisk og politisk. Vårt poeng er at tjenesteløsningen ikke er et selvsagt teknisk spørsmål, men må være gjenstand for debatt om politisk kurs. Noe annet vil være en avpolitisering, og lide av demokratisk underskudd. Dette tar også i liten grad høyde for lokale forhold. Når kommersialisering og kostnadsdekning er mantraet, neglisjerer det den sosiale og politiske konteksten. Det lukker øynene for fattiges manglende betalingsevne. I tillegg blir ikke innbyggernes stemme hørt når strategien på forhånd er betraktet som den eneste rette.

Siste ord er ikke sagt

Brett Thiele, som arbeider som koordinator for organisasjonen COHRE (Centre On Housing Rights and Evictions), utalte at kjennelsen markerer et vendepunkt for Sør-Afrikas historisk marginaliserte grupper i sin kamp for retten til vann. For første gang har en domstol bekreftet deres rett til en tilstrekkelig mengde vann som skal sikre basisbehov. ”Koalisjonen mot vannprivatisering”, som har stått fremst på barrikadene mot kommersialiseringsstrategien i Johannesburg, mener seieren er av stor politisk og sosial betydning. Samtidig fremholder koalisjonen nødvendigheten av å videreføre arbeidet.

Talsperson Dave McKinley presiserer at seieren i en domstol ikke er enden på visa. I tiden framover vil det nemlig være viktig å sørge for at dommen virkelig blir tatt til følge av myndighetene i Johannesburg og vannverket. Forøvrig håper han at dette kan få ringvirkninger. I så måte kan dette være med å åpne et rom for flere rettssaker og mobilisering av sivilsamfunn, også andre steder i Sør-Afrika. Asfaq Khalfan (se egen artikkel med intervju i dette nummeret), som også arbeider for COHRE, mener domsutmålingen kan fungere som et skremmeskudd. Det er en advarsel mot forsøk på å tvangsinnføre systemer med betalingsautomater andre steder i Afrika og globalt.

Patrick Bond ved Senteret for studier om sivilsamfunnet i Sør-Afrika har nylig utgitt en artikkel om spørsmålet[iii]. Den konstaterer at det tradisjonelt har vært en sunn skepsis til rettighetsbasert retorikk, da dette ofte er brukt til å avvæpne sosiale bevegelser og forsterke statens maktposisjon. Det skjer da isteden for å sette rettighetene ut i live. Likevel fremfører Bond en treffende konklusjon i Johannesburgs tilfelle, nemlig at det omvendte kan skje. Sør-Afrikas juridiske (formelle) rettighetsbaserte retorikk kan nemlig spille en rolle i å avdekke et motsetningsforhold mellom det som blir sagt og statens praksis.

Kommersialiseringsstrategiens kostnadsinndekning står opp imot retorikken i grunnloven. Det kan virke styrkende på kampen mot statens tilnærming og åpne et mulighetsrom for endring. I sin tur kan det framtvinge lokal ansvarliggjøring av politikere og øke deres responderingsevne overfor behovene til lokalsamfunn. Dette vil allikevel avhenge av sivilsamfunnets styrke og evne til å gjøre myndighetene ansvarlige for å gjennomføre det som er lovet på papiret. Dommen styrker argumentasjonen, gjennomslagskraften og pågangsmotet til sivilsamfunns organisasjoner i Sør-Afrika.

Riktignok har vannselskapet og Johannesburg by valgt å anke dommen til høyesterett. Det er en viss risiko for at denne instansen kan tilsidesette dommen, da den historisk sett er kjent for å være mer konservativ. På tross av dette har både Koalisjonen mot vannprivatisering i Johannesburg og COHRE tro på at domsavsigelse vil stå seg.

[i] South Africa: Court ruling on water sets ”global precedent”, IRIN, 6. mai 2008.

[ii] Orange Farm, South Africa: The Forced Implementation of Prepaid Water Meters. Public Citizen www.wateractivist.org

[iii]Water, Human Rights and Social Conflict: South African Experiences. Bond, P. & J, Dugard.
Centre for Applied Legal Studies (CALS), University of the Witwatersrand. Law, Social Justice and Global Development