Mai Simonsen og Cecilie Hirsch
”80 prosent av sykdommene på landsbygda skyldes eller er relatert til vannforurensning. Vi fant ut at det i hovedsak er forurensning fra menneskelig avføring, og forstod fort at dette må fjernes for å kunne få rent vann. Vi trenger perfekte sanitære forhold, noe som betyr 100 prosent deltakelse i landsbyen, ikke mindre.”
Med mange spørsmål og lunken kaffe har vi plassert oss like ved inngangen til World Water Week i Stockholm. Det er mange som kommer bort under intervjuet for å håndhilse på Madiath. Hans tale under åpningen av uka rørte mange, med fokus på handling fremfor ord.
”Når det kommer til vann er det essensielt å bringe inn kvinnene. Kvinner er bindeleddet mellom vannet og familien. Vi sørger alltid for at prosjektene våre er styrt av 50 prosent kvinner og 50 prosent menn. Ved stemmelikhet i lokale valg, får kvinnene en ekstra stemme, slik at deres meninger får gjennomslag. Det er de som har mest ansvar og erfaring med vannforvaltning lokalt og i familien. De har et bedre utgangspunkt for å komme med innspill til beste for alle.”
Gram Vikas har en egen metode som har vist seg å fungere godt. I tillegg til fokus på 100 prosent dekning, blir det alltid opprettet et fellesfond for hele landsbyen. Hver husstand donerer 1000 rupier (ca. 140 kr), eller etter evne.
”En enke kan for eksempel betale mindre, og i tillegg er beboerne aktivt med i utbygging av systemet – slik at det alltid er alternative måter å bidra på. Hver familie får tre vannkraner – en til kjøkkenet, en til do og en til dusjen ved siden av do. Alle familier får dette i huset, uavhengig av om de har betalt full sum eller ikke. Om du ikke kan betale, så bidrar du på en annen måte i stedet.”
Videre forteller Madiath at i Indias storbyer blir vann og sanitær kraftig subsidiert av staten, noe han syntes er urettferdig, siden han ser at dette ikke skjer i landsbyene. Derfor har Gram Vikas valgt å satse på at landsbybeboerne får tilført materialer, og at de deretter gjør jobben selv. Materialet er således insentivet til at folk skal ta i et tak selv.
Denne tankegangen møtte vi ikke ellers under World Water Week. Vi lurte på hva Madiath selv satt igjen med etter fire dager i Stockholm.
”Jeg er litt frustrert over troen på at fattige folk skal ha fattigslige løsninger. Det at det skal være nok å grave et hull i bakken som sanitærløsning. Her på World Water Week har det vært fokus på drikkevann – hele 90 prosent av fokuset har vært på vann mens kun 10 prosent har vært på sanitær. Det må være en forståelse for at uten gode sanitærforhold vil vi ikke kunne skaffe rent vann. Vi må gjøre god vilje til handling. I stedet for å bruke tiden på slike seminarer, må vi ut og jobbe i praksis. Ikke bare krysse av for at vi har anskaffet enda en do, som bare er et hull i bakken. Å skaffe tilgang til vann er sexy, det er ikke sanitærforhold. Det handler om verdighet, og dette må også bistandsbransjen forstå. Vi må bygge doer som vi selv ville ha brukt. I prosjektene vi har deltatt i, vil ikke folk vise dere husene sine, men stolt vise frem toalettene.”
”Hvis alle land bruker 1 prosent av forsvarsbudsjettet på vannsektoren, kunne vi ha løst vannkrisen. Det handler om politisk vilje. Ingen trodde oss i begynnelsen. Ingen trodde at folk ville bygge toaletter selv. Det er kun 5 prosent av landsbyene i Orissa i dag som godtar vilkårene våre, men starter man med noen og oppnår stor suksess der, så har det vist seg at andre landsbyer følger etter.”
Madiath ler godt. Vi takker for hans tid og han minner oss på at 2008 er det internasjonale året for sanitær. ”100 prosent dekning eller ingenting!”, ljomer det i gangen mens han forsvinner opp trappa.