Eierskapsarbeid i dødvanne?

Share

Coca-Cola

Jonas Holmqvist

Kronikken stod på trykk i Dagens næringsliv 10. juni.

Coca-Cola bygger fabrikker i tørkerammede delstater i India. Når miljømyndighetene beordrer stopp i fabrikkene kjemper Coca-Cola for å få omgjort avgjørelsene og nekter å betale skadeerstatning. Coca-Cola har bidratt til studier som viser at deres fabrikker er en alvorlig trussel i stater med vannmangel, og som anbefaler at fabrikkene flytter. Også disse konklusjonene ser Coca-Cola bort fra. Indiske bønder på landsbygda og indiske sivilsamfunnsorganisasjoner ber aksjonærene i Coca-Cola om å ta affære for å få endret den ødeleggende forretningsdriften til Coca-Cola i India. En av disse aksjonærene er Oljefondet som eier aksjer for 10 milliarder kroner i The Coca-Cola Company.

NBIM som forvalter Oljefondet har valgt ut noen områder de prøver å påvirke selskapene de eier for å kunne øke effekten av eierskapsarbeidet. Vannforvaltning er et av disse satsningsområdene. I følge NBIM er dialog med selskaper og støtte til utvikling av internasjonale standarder viktige verktøy i eierskapsarbeidet. Vi ønsker å se resultater av dialogen mellom Oljefondet og Coca-Cola. At vi tjener penger på selskaper som ødelegger miljøet og livsgrunnlaget til fattige bønder er vanvittig.

NBIM oppgir i sin nylig utgitte rapport om aktivt eierskap i 2014 at de har hatt dialog med Coca-Cola. Dialogen var imidlertid ikke om vannforvaltning, men om retten til å nominere kandidater til styret. I tillegg er The Coca-Cola Company oppført i rapportens oversikt over selskaper med de beste resultatene innen vannforvaltning. Det er vanskelig å forestille seg et tydeligere eksempel på at det som sies i styrerommene og hva som skjer på bakken er to vidt forskjellige ting.

I årets stortingsmelding om forvaltningen av Statens Pensjonsfond Utland – Oljefondet-  som i stortingsmeldingen i fjor, pålegges NBIM å rapportere hvilke eierskapsdialog som gjennomføres helt ned på selskapsnivå. Så langt har ikke NBIM fulgt opp dette pålegget utover summarisk omtale av enkelte dialoger i årets rapport om ansvarlig forvaltning.

Coca-Colas fremferd i Kerala er kjent for mange. I 2010 ba delstatsmyndighetene Coca-Cola om å betale erstatning etter at de hadde pumpet opp ulovlige mengder med vann. Coca-Cola har fortsatt ikke betalt. I Tamil Nadu ville Coca-Cola åpne en ny fabrikk i et område med alvorlig vannmangel. Lokalbefolkningen har protestert fordi de kjenner til Coca-Colas omdømme som et selskap som skaper vannmangel og forurenser med giftige kjemikalier. I april i år trakk delstatsmyndighetene leieavtalen til den nye fabrikken tilbake etter de store protestene som har vært.

I Rajastan har Coca-Cola anlagt en fabrikk i et ørkenområdet Kala Dera. I 2004 oppdaget det indiske grunnvannstilsynet at den store mengden vann som ble brukt av fabrikken skapte en økologisk ubalanse i området. Gjennom brønner som stakk langt ned i de underjordiske vannreservoarene har fabrikken pumpet opp store mengder vann. Grunnvannet er sunket så mye at 50 landsbyer nå har vannmangel. Coca-Cola godtok og betalte for en rapport fra det indiske forskningsinstituttet TERI om vannsituasjonen. Konklusjonen som kom i 2008 var at Coca-Cola burde legge ned fabrikken eller flytte den til et område med tilstrekkelige vannressurser. Coca-Cola har forkastet anbefalingene fra TERI og fortsatt driften. Attpåtil bruker Coca-Cola TERI-rapporten i sin egen miljørapportering som et bevis på at de tar vannforvaltning på alvor.

I NBIMs mandat for forvaltning av Oljefondet står det at det skal legges vekt på eierskapsdialog som et virkemiddel i en helhetlig virkemiddelkjede. Når vannforvaltning er et satsningsområde i eierskapsarbeidet og eksempler som dette finnes etterlates eierskapsarbeidet lite troverdighet. Nå er det på tide at Stortinget som vedtok mandatet følger opp og ber om rapportering om hva som gjøres.

Les Fivas’ rapport om Coca-Cola og Oljefondet her.