Jonas Holmqvist
Kronikken stod på trykk i Dagens næringsliv 10. juni.
Coca-Cola bygger fabrikker i tørkerammede delstater i India. Når miljømyndighetene beordrer stopp i fabrikkene kjemper Coca-Cola for å få omgjort avgjørelsene og nekter å betale skadeerstatning. Coca-Cola har bidratt til studier som viser at deres fabrikker er en alvorlig trussel i stater med vannmangel, og som anbefaler at fabrikkene flytter. Også disse konklusjonene ser Coca-Cola bort fra. Indiske bønder på landsbygda og indiske sivilsamfunnsorganisasjoner ber aksjonærene i Coca-Cola om å ta affære for å få endret den ødeleggende forretningsdriften til Coca-Cola i India. En av disse aksjonærene er Oljefondet som eier aksjer for 10 milliarder kroner i The Coca-Cola Company.
NBIM som forvalter Oljefondet har valgt ut noen områder de prøver å påvirke selskapene de eier for å kunne øke effekten av eierskapsarbeidet. Vannforvaltning er et av disse satsningsområdene. I følge NBIM er dialog med selskaper og støtte til utvikling av internasjonale standarder viktige verktøy i eierskapsarbeidet. Vi ønsker å se resultater av dialogen mellom Oljefondet og Coca-Cola. At vi tjener penger på selskaper som ødelegger miljøet og livsgrunnlaget til fattige bønder er vanvittig.
NBIM oppgir i sin nylig utgitte rapport om aktivt eierskap i 2014 at de har hatt dialog med Coca-Cola. Dialogen var imidlertid ikke om vannforvaltning, men om retten til å nominere kandidater til styret. I tillegg er The Coca-Cola Company oppført i rapportens oversikt over selskaper med de beste resultatene innen vannforvaltning. Det er vanskelig å forestille seg et tydeligere eksempel på at det som sies i styrerommene og hva som skjer på bakken er to vidt forskjellige ting.
I årets stortingsmelding om forvaltningen av Statens Pensjonsfond Utland – Oljefondet- som i stortingsmeldingen i fjor, pålegges NBIM å rapportere hvilke eierskapsdialog som gjennomføres helt ned på selskapsnivå. Så langt har ikke NBIM fulgt opp dette pålegget utover summarisk omtale av enkelte dialoger i årets rapport om ansvarlig forvaltning.
Coca-Colas fremferd i Kerala er kjent for mange. I 2010 ba delstatsmyndighetene Coca-Cola om å betale erstatning etter at de hadde pumpet opp ulovlige mengder med vann. Coca-Cola har fortsatt ikke betalt. I Tamil Nadu ville Coca-Cola åpne en ny fabrikk i et område med alvorlig vannmangel. Lokalbefolkningen har protestert fordi de kjenner til Coca-Colas omdømme som et selskap som skaper vannmangel og forurenser med giftige kjemikalier. I april i år trakk delstatsmyndighetene leieavtalen til den nye fabrikken tilbake etter de store protestene som har vært.
I Rajastan har Coca-Cola anlagt en fabrikk i et ørkenområdet Kala Dera. I 2004 oppdaget det indiske grunnvannstilsynet at den store mengden vann som ble brukt av fabrikken skapte en økologisk ubalanse i området. Gjennom brønner som stakk langt ned i de underjordiske vannreservoarene har fabrikken pumpet opp store mengder vann. Grunnvannet er sunket så mye at 50 landsbyer nå har vannmangel. Coca-Cola godtok og betalte for en rapport fra det indiske forskningsinstituttet TERI om vannsituasjonen. Konklusjonen som kom i 2008 var at Coca-Cola burde legge ned fabrikken eller flytte den til et område med tilstrekkelige vannressurser. Coca-Cola har forkastet anbefalingene fra TERI og fortsatt driften. Attpåtil bruker Coca-Cola TERI-rapporten i sin egen miljørapportering som et bevis på at de tar vannforvaltning på alvor.
I NBIMs mandat for forvaltning av Oljefondet står det at det skal legges vekt på eierskapsdialog som et virkemiddel i en helhetlig virkemiddelkjede. Når vannforvaltning er et satsningsområde i eierskapsarbeidet og eksempler som dette finnes etterlates eierskapsarbeidet lite troverdighet. Nå er det på tide at Stortinget som vedtok mandatet følger opp og ber om rapportering om hva som gjøres.