Kvinner venter på vann, Angola

Alvhild Hedstein og Roald Sørheim, NIBIO
Kronikken var på trykk i Dagsavisen 4. april og publisert på nyemeninger.no

Vannmangel rammer mennesker over hele verden og kan føre til globale kriser. I India mister fattige bønder hele sitt livsgrunnlag på grunn av regnet som aldri kom. I California har det vært unntakstilstand fordi grunnvannsstanden er så lav. I Etiopia ga ikke regntiden i høst nok regn og nå trenger ti millioner mennesker nødhjelp. I Syria var langvarig tørke en destabiliserende faktor ved inngangen til borgerkrigen. Men også flom og erosjon og tilgang på rent vann er store krevende for verden: Det er et faktum at flere mennesker dør av urent vann enn i krig.

Bruker ikke fagkompetansen

Kampen om vannressursene er med på å definere vår framtid. I de nordiske landene har vi en tradisjon for at forvaltningen har dialog med fagmiljøer når politikk skal utformes. Det gjør at vi blant annet sitter med en unik kompetanse til å utvikle bærekraftige, helhetlige løsninger på mange av ressursproblemene verden står overfor. Da er det et paradoks at bare tre prosent av de norske bistandsmidlene går til tiltak i landbruket. Mye tyder på at norske myndigheter ikke benytter forskningsmiljøenes gode kunnskap om jord, vann og matproduksjon. Og den bistanden som kommer landbruket til gode, har ofte vært i form av enkle og raske løsninger – blant annet bistand til ny teknologi som traktorer eller vannpumper.

Industri fremfor landbruk

Norske myndigheter støtter prosjekter innen vannkraft og arbeidsplasser knyttet til industri. Dette skjer i samarbeid med private næringslivsaktører som er med på å styre pengene i mange ulike retninger. Men resultatene fra slike samarbeid har ofte vært omstridte. Vi har sett uheldige koblinger til norske bedrifter – som Telenor/Uninor i India og SN Power som bygger ut vannkraft, der det har blitt stilt spørsmål om den faktiske utviklingseffekten bistanden via SN Power har hatt.

Regjeringens prioriteringer innen bistand viser at industri er sett på som et viktigere satsingsområde enn landbruk. Vi mener mer av bistanden burde kanaliseres mot matproduksjon, som er en grunnpilar i utviklingen. Vekst i landbruket er faktisk mer enn dobbelt så effektivt for å redusere fattigdom som vekst i hvilken som helst annen sektor, ifølge FN. Og vannproblemene, som ikke blir mindre med de klimaendringene vi er inne i, er blant de mest prekære truslene mot en ønsket utvikling for bønder – og kampen mot sult globalt.

En unik posisjon

Som forskningsinstitutt har Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) et unikt utgangspunkt til å utvikle gode systemer for bruken av vannressurser i landbruket. Vårt fortrinn er at vi forsker innenfor alle landbaserte primærsektorer, og at vi både driver med grunnforskning og anvendt forskning.

Denne brede kompetansen har blitt benyttet i prosjekter som ClimateAdapt i India, som nå er inne i sitt avsluttende år. Risproduksjon er den landbruksproduksjonen som bruker mest ferskvann. NIBIO-prosjektet i store landbruksregioner i India har blant annet jobbet for å fremme effektiv bruk av vann slik at bonden kan produsere mer ris med mindre vann. En risåker trenger ikke se ut som en dam, men røttene må ikke tørke ut. Ved å ha en helt enkel sylinder gravd ned i åkeren kan bonden se hvor nivået på vannstanden er. Da kan han vanne når nivået har sunket til 10 cm under jordoverflaten, framfor å holde vannivået over jordoverflaten. Det har gitt høyere avlinger og lavere vannforbruk. ClimateAdapt har blitt beskrevet som et av de mest suksessrike utviklingsprosjektene i norsk regi i India.

Dialog

Et av de største problemene mange land står overfor, er fordelingen av vannressursene og å sikre en god vannkvalitet. I Norden er vi vant til en åpen beslutningsprosess og at brukerne blir tatt med i prosessen for eksempel i tråd med vannforskriften. Slik er det ikke alle steder, og da er utfordringen å komme i dialog, slik at alle partene kan få en felles forståelse for hvordan forvaltningen av vassdrag eller nedbørsområder best kan gjennomføres.
I STRIVER-prosjektet var NIBIO involvert i å få til en dialog om vannfordelingen mellom Vietnam og Kambodsja i grensevassdraget Sesan. Her var det vanskelig å få myndighetene i landene til å møtes. NIBIO fikk partene sammen på nøytral grunn i Laos og la frem «uavhengige» funn i Sesan-vassdraget. Dette åpnet for en god dialog mellom de to landene. STRIVER er et godt eksempel på at et forskningsprosjekt kan bidra til et bedre samarbeid mellom to land med naboskap som har vært preget av langvarig strid og mistillit.

Tillit

I våre prosjektområder møter vi ofte bønder som forteller oss at de er bekymret fordi vannet lukter og er brunt. Avstanden til myndighetene kan være svært stor i disse landene. Da kan forskere ofte være gode tilretteleggere og en nøytral kanal mellom ulike interessenter. Det er tidkrevende å bygge tillit, men vi erfarer at det er mulig for uavhengige forskere. Det har vært eksempler på at ikke-statlige hjelpeorganisasjoner har opplevd problemer fordi myndighetene ikke stoler på dem. Også i slike sammenhenger har vi erfart at kunnskap er makt, vitenskapsfolk får tillit.

Må få høyere prioritet

Mer effektiv vannbruk er vesentlig for matsikkerheten i verden. Norsk landbruk og norske fagmiljøer besitter et bredt spekter av kompetanse og erfaring med stor relevans og overføringsverdi i disse spørsmålene. I NIBIO, hvor vi forsker på vann, jord og landbruk og ser de store utfordringene verden står overfor, ønsker vi å dele vår kompetanse. For at dette skal kunne bli en realitet, må regjeringen forstå at dette er et bistandsområde som må få mye høyere prioritet. Vekst i landbruket reduserer fattigdom dobbelt så effektivt som vekst i hvilken som helst annen sektor. Et mål om at 15 prosent av bistandsmidlene bør avsettes til landbruket, vil gjøre at flere av FNs bærekraftsmål nås raskere. Vi har kunnskapen. Vi trenger ressursene.