Vi må lære av krisen i Cape Town

Foto: Meg Stewart

Martine Kopstad Floeng

Teksten ble publisert i Klassekampen 19. februar

For de 3 millioner innbyggerne i Sør-Afrikas nest største by, Cape Town, er situasjonen alvorlig. Den såkalte «dag null», når vannforsyningen blir kuttet på grunn av tørke og ekstrem vannmangel, nærmer seg med stormskritt.

Sørafrikanske myndigheter har nå erklært situasjonen som en «nasjonal katastrofe», etter å ha vurdert omfanget av situasjonen.

Istedenfor å lukke øynene og tenke at dette er et enkelttilfelle langt, langt borte, må vi lære av Cape Town og endre måten vi ser på vann – og forvaltningen av denne dyrebare ressursen. For det er flere byer som vil kunne følge i Cape Towns fotspor om vi ikke endrer praksis. California, Sana’a, Gazaby, São Paulo og Beijing opplever stadig større press på sine minskende vannkilder, for å nevne noen.

Knapphet på vann er en av de største truslene verden står overfor. 768 millioner mennesker mangler tilgang på rent vann, og mer enn fire milliarder mennesker lever i områder hvor vannressursene er presset.

Det er derfor overraskende at vannforvaltning nærmest er et neglisjert politisk område. Politikken er ofte vag og uten et klart rammeverk, og folk flest tenker at når rundt 70 prosent av jorden overflate er dekket vann, så finnes det mer enn nok til å la vannet rennet når vi pusser tennene.

Faktum er at det er ikke ubegrenset med ferskvann, og det finnes heller ingenting som kan erstatte vannet – om det været skulle bli tørt og vannreservene tomme. Alt liv er avhengig av vann.

Dette har folk begynt å få øynene opp for nå som røde overskrifter om vannmangel i Sør-Afrika preger avisforsidene. Denne oppvåkningen blant befolkningen og politikere bør vi ikke la gå fra oss. Griper vi øyeblikket, kan vi få til viktige endringer rundt hvordan vi tenker rundt vann – og hvordan vi bruker vannressursene våre.

I det norske bistandsbudsjettet brukes det stadig mindre ressurser på å styrke folks vanntilgang. De øremerkede pengene har blitt redusert i over et tiår, og penger bevilges hovedsakelig til å dekke folks akutte vannbehov under humanitære kriser. I tillegg til dette bør Norge i større grad styrke forvaltningen av verdens vannressurser, samt bidra til utbygging av ny infrastruktur og innovative renseanlegg.

De løsningene som finnes i dag, slik som avsaltningsanleggene som går for fullt i Israel og Saudi Arabia, er gjerne både kostbare og lite effektive. De endrer heller ikke verken forbruket vårt, eller måten vi ser på vannressursene på. I Beijing klarer man å møte etterspørselen ved hjelp av ny teknologi og nye rørsystemer som tapper grunnvannet i et stadig hurtigere tempo. Men hvor lenge kan det fortsette sånn? Beijing synker, bokstaveligtalt, som et resultat. Hvert år synker byen 12 cm på grunn av overforbruk av grunnvannet som befinner seg under byen. Mexico City og Jakarta synker med alarmerende 28 cm i året.

Løsningen ligger i hvordan vi tenker på vannressursene våre. Derfor må vi alle kanskje dusje litt kortere og droppe biffen en gang i uka. Men det er politikere som må ta det største ansvaret.

Vi har ikke tid til å vente på regnet.