Vannkrigen

Vannmangelen er alvorlig i den lille palestinske landsbyen Susiya på Vestbredden. Foto: Fivas

Martine Kopstad Floeng,

Artikkelen ble publisert i en kortere versjon i Klassekampen 22. november 2017

Israel har skapt en illusjon om at vannmangelen i Palestina skyldes lite nedbør og uttørkede elver og brønner. Sannheten er en helt annen.

Se for deg at du våkner en morgen i din egen seng og ikke kan vaske deg i ansiktet, bruke toalettet eller pusse tennene. At det rett og slett ikke skjer noe når du skrur på krana eller prøver å trekke ned i do.

Det er hverdagen for mange palestinere på Vestbredden. Ikke fordi det er tørke eller mangel på vann der, men fordi det er undertrykkelse og okkupasjon. For vannet finnes. Under føttene til enhver palestiner finnes det vannressurser nok til å slukke tørsten til de alle, til å vanne olivenlundene og til å pusse tennene. Vannet er bare ikke tilgjengelig for palestinerne selv.

Helt siden Israel okkuperte Vestbredden i 1967 har de israelske myndighetene kontrollert vannressursene med jernhånd. Gjennom diskriminerende lover og avtaler har de forhindret og begrenset palestinernes tilgang på sitt eget vann. Bygging av nye brønner og infrastruktur er ulovlig for palestinerne uten godkjenning av Israel. Det samme gjelder samling av regnvann.

Befinner du deg på Vestbredden hører du derfor stadig during fra de israelske dronene. De sirkler jevnlig over de okkuperte områdene i jakten på nybygd infrastruktur og sisterner. Oppdages de, ødelegges de.

Resultatet er en vannkrise for de 2,7 millioner palestinerne som bor der.

De fleste palestinerne lever på knappe 70 liter vann om dagen. I de mest sårbare områdene, hvor husene ikke er tilknyttet rørledningene, er situasjonen enda mer alvorlig: Der er forbruket nede på 20 liter vann om dagen. Dette er under hva Verdens helseorganisasjon definerer som et forsvarlig minimumsforbruk. For å illustrere, trengs det 70 liter vann for å ta en kjapp dusj, og trekker man ned i do én gang slukes det 10 liter vann.

Til sammenligning er de ulovlige israelske bosetterne på Vestbredden blant de største forbrukerne i verden. De lesker seg i mer enn 350 liter vann om dagen, og har gjerne både store svømmebasseng og grønne fotballbaner. Ironisk nok kan de gjøre dette takket være palestinske grunnvannskilder fra de okkuperte områdene.

Under fredsforhandlingene på nittitallet, som munnet ut i Oslo-avtalen, fikk de palestinske vannmyndighetene det formelle ansvaret for vannressursene. Et ansvar som i realiteten betyr lite, når Israel fortsatt har beholdt kontrollen over uttak av vannet på Vestbredden. Til tross for at befolkningstallet har doblet seg siden Oslo-avtalen ble signert, har palestinerne i dag tilgang på mindre vann enn noen sinne.

På grunn av restriksjoner på vedlikehold og bygging av infrastruktur, avhenger mange hundretusener palestinerne av vannforsyninger fra det israelske selskapet Mekorot. Vannet de kjøper, henter Mekorot ut fra Vestbredden – og selger det tilbake til palestinerne. Palestinerne må med andre ord kjøpe sitt eget vann.

Prislappen på handelen er dessuten uforholdsmessig høy, og leveringene høyst usikre. For mange blir vannet så dyrt og leveringene for sjeldne, slik at de tvinges til å drikke vann fra utrygge, og ofte forurensede vannkilder – noe som igjen fører til utbredelse av sykdom.

Som en okkupasjonsmakt har Israel ikke lov til å utnytte ressursene i de okkuperte områdene. Selv om dette er lovfestet gjennom internasjonal lov, så skjer det altså allikevel. Israel kontrollerer hele 87 prosent av vannressursene. Disse går til å dekke etterspørselen til Israel og de israelske bosetningene i de okkuperte områdene. De resterende 13 prosentene fordeles mellom en stadig voksende palestinsk befolkning.

Israel har skapt en illusjon om at vannmangelen i Palestina skyldes lite nedbør og uttørkede elver og brønner. Sannheten er at Palestina er antatt å ha de største vannforekomstene i hele regionen. I storbyen Ramallah regner det like mye som i London.

Israelske myndigheter er strategiske. Den såkalte Seperasjonsmuren, som begrenser palestinernes bevegelsesfrihet, er neppe tilfeldig plassert. Den åtte meter høye muren slynger seg rundt Vestbredden og skiller palestinerne fra Israel, men også palestinerne fra deres egne vannkilder.

Ved å nekte palestinerne den menneskerett som vann er, gjør israelske myndigheter livet deres ulevelig og uverdig.