Fra utbyggingen av Belo Monte-dammen, foto: Naiara Pontes

Teksten er et utdrag fra Elen Fatlands masteroppgave: Agua para todos – Utbyggingen av vannkraftverket Monjolinho og de involverte aktørerenes oppfattelse av rettferdighet i utbyggingsprosessen.

Vannkraft er den mest brukte formen for fornybar energi i Brasil, og nye investeringer og utviding av energisektoren var svært viktig for industrien som vokste på 70-, 80- og 90-tallet. I global sammenheng står vannkraft for 16 % av all energiproduksjon. I Brasil står den for hele 86 % av den totale strømproduksjonen.

Den vanligste formen for vannkraftverk i Brasil er å generere energi av vannstrømningen i elver. For å sikre tilgang til vann i turbinene, konstrueres det demninger. Konstruksjon av demninger gjør at vannstanden stiger og oversvømmer et større område. Dette området kalles reservat. Konsekvensen av demningene er at de som tidligere bodde langs elvebreddene må flytte. Siden store deler av Brasil er flatt, blir ofte store områder oversvømt når man bygger ut vannkraftverk. Utbyggingen av vannkraftverk har vært årsaken til den største delen av utviklingsskapt forflytning av mennesker i Brasil. Rundt en million personer har blitt direkte rammet.

I Rio Uruguai har 60.000 personer så langt måttet flytte fra sine hjem som følge av vannkraftutbygginger (Hüffner 2011: 8). Helt siden 1930 har den brasilianske stat investert i vannkraftverk for å forsyne den økende etterspørselen av energi. Offentlige delstatlige kraftselskaper har stått bak utbyggingene.

Intensivert under militærdiktaturet

Under militærdiktaturet, som varte fra 1964 til 1985, ble utbyggingene av nye vannkraftverk intensivert. Militærdiktaturet så på vannkraftverk som et av de viktigste symbolene på utvikling og fremskritt. Målet var å bygge landets økonomiske muskler, og vannkraftverk var løsningen på hvordan man skulle forsyne den voksende befolkningen og industrien med elektrisitet.  Det var under militærdiktaturet man planla og bygde ut de største vannkraftverkene. De største prosjektene som ble realisert i denne perioden var Itaipu som ble påbegynt i 1970, og Tucuri som sto klart i 1975. Itaipu er et samarbeidsprosjekt mellom Brasil og Paraguay, og var det største vannkraftverket i verden da det ble bygd. I dag dekker Itaipu 17 % av strømforbruket i Brasil og 75 % av forbruket i Paraguay.

Da Itaipu ble bygget, fantes det ikke nasjonale lover som kunne sikre rettigheter for de 42.444 personene som bodde i reservatområdet, og som ble tvunget til å flytte. Det fantes heller ingen reguleringer eller krav til å verne miljøet (Rezende & Rothman 2003: 1). Utbyggingen av Itaipu skapte store sosiale problemer for de som ble rammet. De endte opp i fattigdom uten et sted å bo. Flere organiserte seg senere i Movimento dos Atingidos por Barragens (MAB) og Movimento dos Trabalhadores Rurais sem Terra (MST), to sosiale organisasjoner som vokste frem under demokratiseringsprosessen av Brasil (Germani 2003). Itaipu demonstrer utviklingens paradoks som vi diskuterte ovenfor. Itaipu var et prosjekt som førte til goder for flertallet – en minoritet måtte imidlertid betale en høy pris for denne utviklingen.

Brasil gjennomgikk fra 1974 det som av militærdiktaturets ledere ble kalt for en gradvis, sikker og langsom demokratiseringsprosess. At det gikk langsomt er i alle fall hevet over enhver tvil: Venstreorienterte partier ble ikke lovlige før i 1985, og først da startet demokratiseringen av landet for alvor (Fausto 2009: 520). Sosiale organisasjoner og akademikere fikk mer handlings- og ytringsfrihet, og flere begynte å kritisere myndighetene for at de ikke hadde tatt hensyn til lokalbefolkningen da de planlagte “vannkraftnasjonen Brasil”.

De mindre, regionale organisasjonene som hadde kjempet mot vannkraftverk i sine lokalmiljøer på 70- og 80-tallet fikk muligheten til å organisere seg på nasjonalt nivå. Mindre lokale motstandsbevegelser gikk sammen og stiftet MAB i 1991. MAB organiserte seg i regionale grupper fordelt på de ulike vassdragene. De igangsatte også nasjonale og internasjonale kampanjer mot utbygging av vannkraftverk. I kampanjene kritiserte de at myndigheter fortsatte å bygge ut nye vannkraftverk i Brasil, selv om landet manglet nasjonale lover som kunne ivareta de rammedes rettigheter. De protesterte mot at mange mennesker opplevde å miste sine eiendommer og livsgrunnlag som følge av utbyggingene (Foschiera & Thomaz 2012: 18; Viana 2003: 13). MAB oppnådde mange nye rettigheter for rammede på 90-tallet, og organisasjonens viktigste historiske referanse frem til i dag er forhandlingene i Itá-prosessen i Rio Uruguai i 1994.

Privatisering av kraftsektoren

På slutten av 90-tallet ble energisektoren i Brasil privatisert, og alle planlagte vannkraftprosjekter ble lagt ut på anbud (Pase 2012: 108). Kraftsektoren ble privatisert i 1995 under regjeringen til Fernando Henrique Cardoso (1995-2003).24 Målet var at privatisering skulle integrere Brasil på det internasjonale markedet og tiltrekke utenlandske investeringer. Privatiseringen av energisektoren skapte en enda større distanse mellom utbygger, de som ble rammet og MAB. Private selskapers logikk var, i større grad enn offentlige selskaper, basert på økonomisk vinning (Rezende 2010: 20). Bermann beskriver konflikten mellom utbygger, MAB og lokalbefolkningens som en konflikt mellom to politiske prosjekter – økonomiskeneoliberale interesser og sosialkulturelle interesser:

On the one hand, the entrepreneurs try to hide or muffle conflicts, trying to go on with their projects and using essentially economic criteria. On the other hand, the affected people, along with religious and environmental authorities, try to make the conflicts evident, showing that certain rights are not being considered. They use essentially environmental, social and humanitarian criteria.
Bermann 2007: 142

I 2001 ble Brasil rammet av store black-outs (apagão), og befolkningen opplevde lengre perioder med strømmangel og rasjonering. Strømmangelen gjorde at intensivering av energiproduksjonen igjen ble satt på den politiske dagsorden. Mange vannkraftprosjekter ble innlemmet i Programa de Aceleração do Crescimento (PAC), som går ut på at man bruker offentlige midler for å trekke investeringer fra private selskaper. De offentlige midlene kommer fra den brasilianske utviklingsbanken, BNDES. De lokale og regionale myndighetene i området hvor vannkraftverk skal bygges ut er ofte positive til selskapers og BNDES` investeringer, og selskapene får ofte bred støtte fra lokale myndigheter. Carvalho mener forholdet mellom privat og offentlig sektor i vannkraftutbygginger er preget av advocacy coalitions – a variety of public and private institutions at all levels of government who share a set of beliefs (Carvalho 2006: 247).

På 2000-tallet åpnet man også opp for investeringer fra utenlandske selskaper. Internasjonaliseringen av energisektoren og det tette samarbeidet mellom privat og offentlig sektor har ført til enda skjevere maktforhold mellom 11 utbyggere og lokalbefolkning (Carvalho 2006: 246; Rocha 2006). Ifølge Carvalho er det to aspekter ved dagens vannkraftutbygginger som kan forklarer hvorfor utbyggingene skjer, på tross av protester fra lokalbefolkninger og sosiale organisasjoner:

a) Potential gains – because energy development is an economic and strategic issue, government and private actors involved are willing to face opposition given potential gains.

b) Power assymetry – a characteristic of Brazil`s patrimonial politics – affords the dominant coalitions much better access to key decision makers and resources (financial and personnel). In contrast, opposition coalitions are generally composed of political outsiders with weak connections in core governments.
Carvalho 2006: 247

MABs motstand

MAB var sterkt i mot privatiseringen fordi de mener det er urettferdig at private og internasjonale selskaper tjener penger på en naturressurs som tilhører det brasilianske folket. Motstanden mot privatiseringen har vært tydelig i MABs kampanjer de seneste årene. MABs slagord for 20-års jubileet som organisasjon i 2011 var: 20 anos de lutas e conquistas: Àgua e energia não são mercadorias. I 2013 het kampanjen O preço da luz é um roubo. I denne kampanjen argumenterte de for at privatiseringen av energisektoren har ført til svært høye strømpriser (Brasil de fato 2013a).

Andre saker som har vært viktige for MAB i etterkant av privatiseringen er:

1) Private selskaper bør ikke få bestemme hvilke kompensasjonsformer de vil operere med i utbyggingsprosessene. Ifølge MAB burde offentlig sektor hatt ansvaret for at de som blir rammet får en rettferdig kompensasjon, samt oppfølging i ettertid.

2) Etableringen av nasjonale lover som kan beskytte de rammedes rettigheter.

MAB er organisert på internasjonalt, nasjonalt og regionalt nivå. Organisasjonen består av regionale ledere og medlemmer (militantes), som selv har blitt rammet av utbygginger. Hovedstrategien til MAB, når de går inn i en utbyggingsprosess, er å sende regionale militantes som kan samle lokalbefolkningen i området til a luta, motstandskamp. Om de får til motstandskamp beror på i hvilken grad lokalbefolkningen som blir rammet av utbyggingen velger å omfavne organisasjonen. Utbyggingen av Belo Monte-dammen i Amazonas er per dags dato organisasjonens største kampsak. Den har skapt stor nasjonal og internasjonal debatt og mange internasjonale organisasjoner har støttet kampen. I Norge har organisasjonene Fivas, Kirkens nødhjelp, Regnskogfondet, Norges Naturvernforbund, Utviklingsfondet og Framtiden i våre hender engasjert seg i saken.

Kampen om Belo Monte

Konflikten rundt Belo Monte handler om kjernen i utviklingsspørsmålet. Debatten kan i hovedsak deles i to politiske prosjekter: utvikling og bevaring (ala de desenvolvimento e ala verde). De som tilhører ala de desenvolvimento støtter ideen om å produsere mer energi for å opprettholde økonomisk vekst. Ala verde vil at hensynet til økosystemer og lokal- og urbefolkningens rettigheter skal veie tyngre enn økonomisk vinning.

I 2008 førte debatten til en politisk isfront mellom to av de viktigste politikerne på den brasilianske venstresiden, Dilma Rouseff (PT) og Marina Silva (før PT, deretter PV, nå PSB).28 I 2008 gikk daværende miljøvernminister Marina Silva ut av Lulas regjering etter uenigheter med Rouseff. Uenighetene handlet om utbygginger av vannkraftverk i Amazonas. Marina Silva har selv uttalt at hun ikke er motstander av vannkraft som energikilde, men at hun er mostander av at det i Brasil bygges ut vannkraftverk før man har løst utfordringene knyttet til bevaring av økosystemer og de rammedes rettigheter. Marina referer til lokalbefolkningen som et uløst problem i dagens vannkraftprosjekter. Vi skal nå se hva de nasjonale lovene sier om rettigheter til de som blir rammet av utbygginger.

Teksten er et utdrag fra Elen Fatlands masteroppgave: Agua para todos – Utbyggingen av vannkraftverket Monjolinho og de involverte aktørerenes oppfattelse av rettferdighet i utbyggingsprosessen.