Arbeidere ved Trønder Power sitt vannkraftverket i Uganda. Foto: Fivas
Jonas Holmqvist
Norfund har i året som har gått, lagt ned vesentlig innsats i den pågående debatten om egen utviklingseffekt. Et klart signal på dette var den nylig publiserte rapporten “Investing for Development”. Til tross for styrket innsats er det uklart hvilken utviklingseffekt Norfund sine investeringer har.
For snart to år siden konkluderte en evalueringsrapport av Norfund at fondet dokumenterte lite av sin utviklingseffekt sammenlignet med lignende finansinstitusjoner. Den medfølgende oppfordringen om å dokumentere og rapportere mer av utviklingseffekten ser det ut til at Norfund har tatt alvorlig, tatt i betraktning at rapporteringen av Norfunds utviklingseffekt ble et tema i stortingets statsbudsjettbehandling i fjor.
Lite nytt
I høst har Norfund invitert sivilsamfunnet til en rekke seminarer om utviklingseffekter. Det første, som omhandlet energisektoren, ble holdt i går torsdag 20. oktober. Dessverre bidro verken rapporten om utviklingseffekter eller det første seminaret i rekken, med ny informasjon om effektene av Norfunds arbeid. Fondet rapporterer årlig antall nyansatte i selskapene de er med å finansiere, og hvor mye strøm de har produsert. Men det er mange faktorer som er med på å avgjøre om arbeidsplasser og strøm bidrar til økonomisk vekst og velstandsøkning, og det er nettopp disse sammenhengene Norfund er kritisert for å ikke vise tydelig nok. På bistandsspråket kan en si at Norfund rapporterer godt på outcome, men ikke på impact. Det vil si – hvilken effekt det de gjør har på samfunnet de gjør det i.
For å kunne si at antall ansatte i et selskap bidrar til utvikling på en større skala, vil det være avgjørende å vite om de ansatte kunne hatt jobb et annet sted, om lønningen deres gjør at etterspørselen etter andre varer øker, og hvorvidt levestandarden deres øker. Men baselinestudier ligner for mye på bistandsbransjens arbeidsmetode til at Norfund ser ut til å ville nærme seg slike tellinger, og levelønn har så langt også blitt avvist som samtaleemne. Dette hos et selskap som skal skape utvikling gjennom næringslivet. Et av Norfunds sentrale argumenter er at pengene som investeres i et selskap hentes ut igjen etter en stund og derfor kan brukes på nytt. De forbrukes ikke, slik andre bistandspenger gjør. Riktignok får Norfund en tapsavsetting på 30 prosent, men det er ikke ulogisk å tenke at Norfund jo er noe annet enn bistandsprosjekter. Men denne motstanden mot å måle faktisk effekt i samfunnene Norfund opererer i gjør det vanskelig å sammenligne det å bevilge penger til Norfund, med å bevilge penger til tradisjonelle bistandsprogrammer gjennom Norad eller Naturvernforbundet.
Vinning for hvem?
For at investeringer i energiproduksjon skal bidra til utvikling er det en rekke forutsetninger som må være på plass. For det første må det være slik at strømmen ikke ville blitt produsert om det ikke ble investert bistandsmidler i produksjonen. Og for det andre så må strømmen som produseres bidra til økt aktivitet, og helst aktivitet som ikke samler økonomisk utbytte for noen få, men som øker velstanden for de fleste. Når Norfund har investert tungt i mellominntektsland i Sør-Amerika har det utvilsomt vært lukrativt og bidratt til god fortjeneste tilbake til Norfund som de kan reinvestere. Men det er verdt å merke seg at mye av investeringene har vært i land hvor det allerede har vært stor vekst i annen vannkraftproduksjon. Om Norfunds bidrag er nødvendig for å få inn private utbyggere på markedet er derfor et åpent spørsmål. Når strømmen så er produsert, vet vi at en stor andel kjøpes av industribedrifter. Industribedrifter kan gi mange arbeidsplasser, men ikke nødvendigvis. I mange av landene som Norfund har vært med på å bygge ut vannkraft, er det svært tette bånd mellom økonomisk – og politisk elite. Dette betyr at økt produksjon og økonomisk vekst kan forekomme uten at det får utslag i utjevning av sosiale forskjeller.
Kraftsuksess?
Norfund har også bidratt til investeringer hvor effekten er langt mer åpenbar. SN Powers utbygging i Nepal har gitt sårt tiltrengt elektrisk produksjon i en periode hvor ingen andre private aktører bygde ut i Nepal. Trønder Powers vannkraftverk i Uganda, som var delfinansiert av Norfund, sørget for økt forsyningssikkerhet i hele regionen. Til tross for dokumentert utviklingeffekt, har begge kraftverkene blitt kritisert. I Nepal har kritikken basert seg på de høye kostnadene, og i Bugoye i Uganda på grunn av klimaaspektet. Kraftverket sender mesteparten av strømmen sin til en sementfabrikk: en storprodusent av klimagassutslipp. Kort sagt er diskusjonen om utviklingseffekter av private investeringer overmoden. Enkle svar finnes ikke.
Norfund har tilsynelatende begynt en prosess, og vi ønsker mer åpen diskusjon velkommen. 7. november lanserer Fivas sammen med Forum for Utvikling og Miljø og Redd Barna en ny rapport med fokus på hva de nordiske utviklingsfinansinstitusjonene kan lære av hverandre. Følg med!
Meld på deg rapportlanseringen og politisk samtale om arbeidet med utviklingseffekt hos Norfund og de nordiske utviklingsfinansinstitusjoner her.
Sted: Kulturhuset, Youngstorget 3, 0181 Oslo
Når: 07.11.2016, klokken 14- 16:00