Retten til vann i India

– Mathilde Thorsen

I et forsøk på å adressere verdens økende problemer rundt vann og sanitærforhold vedtok FNs Generalforsamling i 2010 Resolusjon 64/929 som eksplisitt gjorde retten til rent drikkevann og trygge sanitærforhold til en selvstendig menneskerett. Dette har åpnet opp for ulike mekanismer som skal promotere, beskytte og overvåke denne rettigheten. Disse mekanismene inkluderer også FNs Spesialprosedyrer og opprettelsen av en Spesialrapportør på vann og sanitærforhold.

Da retten til vann ble en internasjonal menneskerettighet i 2010 var retten til vann allerede veletablert i det indiske rettssystem. Retten til vann er ikke en del en eksplisitt del av konstitusjonen i India, men den har blitt tolket som en implisitt del av retten til liv. Rettspraksisen fra 1990-tallet og utover har referert til en rett til vann og dermed har det også gjennom dette blitt en del av indisk lov. Domstolene har anerkjent en rett til vann i flere saker og dette har skapt presens hvor flere har søkt rettens vei for å sikre sin tilgang på vann, som en del av den konstitusjonelle retten til liv. Retten til vann har utviklet seg fra å være en negativ rettighet, til å bli en positiv rettighet i India. Negative rettigheter handler ofte om å unngå innblanding, mens positive rettigheter ofte krever aktiv handling fra aktører, for eksempel ved å kreve at staten er ansvarlig for å skaffe befolkningen tilgang på vann.

Den juridiske bakgrunnen
Retten til vann i India har en avgrenset juridisk bakgrunn. Det er flere lover som omfatter vann som Indian River Boards Act, Inter-State River Water Dispute Act, Water Act on the Prevention and Control of Pollution og Environment Protection Act. Men ingen av disse lovene beskriver eller omhandler individers rett til vann. Retten til vann har ofte handler om mellomstatlige konflikter, retten til bruk av vannkilder, forurensing og miljøvern. Den individuelle rettigheten til vann har blitt tolket som en del av de konstitusjonelle rettighetene under Artikkel 21 i grunnloven, som omhandler retten til liv. Artikkel 21 i den indiske konstitusjonen leser:

“No person shall be deprived of his life or personal liberty except according to procedure established by law” (Constitution of India: 1950)

Domstolene i India har tolket retten til liv til å implisitt også romme retten til vann. Logikken er ganske enkel: Uten rent vann dør vi og hvis noen dør på grunn av at de ikke har tilgang på rent vann, vil deres rett til liv kunne være brutt, fordi de har blitt fratatt livet utenfor en prosedyre som er fastsatt ved lov.

De fleste saker som har kommet opp i det indiske rettsystemet rundt retten til vann har vært Public Interest Litigation (PIL) saker. Dette kan forklares til dels ved at det indiske rettsystemet er et av de tregeste i verden. Individuelle saker kan ta mange år før de kommer opp i retten og selv da er prosedyrene svært trege. Det som gjør at man kan foretrekke Public Interest Litigation saker er at de kan tas direkte til Høyesterett. PIL er saker er gjerne kjennetegnet av at man representerer en marginalisert gruppe. Det er ikke mulig å ta PIL saker til retten på vegne av en person, det må være en form for offentlig interesse som er truet. PIL har vært en del av det indiske rettssystemet siden det ble innført i 1980 og vært en måte å sikre de fundamentale rettighetene til grupper uten store utsettelser. En milepæl i det når det kommer til retten til vann i det indiske rettssystemet er saken MC Metha v Union of India. Denne saken omhandler forurensing av elven Ganges og det ble vedtatt at industrier som forurenset elven ble stengt for å sikre folks rett til vann.

MC Metha v Union of India var med å konstruere en juridisk presedens som fastsetter retten til vann som en del av indisk lovverk gjennom rettspraksis. Det indiske rettssystemet er baser på Common Law tradisjonen som til en stor grad vektlegger rettspraksis og presedens som grunnlag for avgjørelser i domstolene. Det vil si at når domstolene har tolket retten til vann som en del av retten til liv i en sak vil dette legge grunnlag for at denne rettigheten eksisterer og følgelig kan brudd på denne rettigheten tas til domstolene. Domstolene i India har til en viss grad tatt på seg en aktivist-rolle ved å ta saker som omhandler menneskerettigheter og fundamentale rettigheter.

Rettigheter uten tilgang?
Retten til vann ble etablert i det indiske rettssystemet allerede på 1990-tallet. Men rettigheter på papiret er ikke nødvendigvis det samme som tilgang. Ifølge Unicef India har det vært en forbedring fra 1990 når det kommer til tilgang på rent drikkevann. I 1990 hadde 68% av innbyggerne i India tilgang på drikkevann fra forbedrede kilder. I 2008 var tallet oppe i 1.2 milliarder mennesker, tilsvarende 88%, av innbyggerne. Allikevel ser vi at 200 000 mennesker dør hvert år som mangel av tilgang på rent drikkevann. Selv om det har vært en stor forbedring når det kommer til tilgang på vann i India siden 1990 er India på vei mot en vannkrise som kan føre til at 21 byer går tom for grunnvann innen 2020. Det at hver og en av de 200 000 menneskene som dør hvert år har en rett på rent drikkevann hjelper lite. Selv om vannrettigheter har et fundament i konstitusjonen og India var en av statene som ønsket den internasjonale menneskerettigheten til vann velkommen i 2010 er dette en mager trøst for de som drikker forurenset vann. Mange av de som lider på grunn av mangel på tilgang på rent vann har verken kunnskap eller ressurser til å gå rettens vei. Formelle rettigheter ser ut til å ha en begrenset rolle for de marginaliserte gruppene i India.