Regnskogsmillioner på konto for kraftverket som ikke bygges

FivasFrontsak, Norsk bistand, Norske aktører, Vannkraft

Illustrasjon av hvordan Amaila falls-dammen er planlagt bygd.

Illustrasjon av hvordan Amaila falls-dammen er planlagt bygd.

Jonas Holmqvist

Amaila falls-vannkraftverket er en stor utfordring for det norske regnskoginitiativet. Det planlagte kraftverket på 165 MW med en prislapp på nær en milliard dollar er lovet støtte gjennom det norske regnskoginitiativet. Som del av initiativet hvor Norge betaler Guyana for å ta vare på regnskog har Norge utbetalt om lag 600 millioner kroner til Den interamerikanske utviklingsbanken som støtte til utbyggingen av Amaila falls. Utviklingsbanken forvalter pengene frem til prosjektet er godkjent av bankens styre. Nå kan det se ut som Guyanas myndigheter ikke ønsker prosjektet og at pengene blir stående ubrukt.

At vannkraft er komplisert anerkjente statssekretær i Klima- og miljødepartementet Lars Andreas Lunde da han skrev kronikk om Amaila falls i april i fjor. Prosjektet har vært omstridt av flere grunner. 27. mars 2015 skrev Bergens tidende saken «Hvorfor bruker Norge 600 millioner på å bygge et kraftverk her i Amazonas?». Da saVemund Olsen fra Regnskogfondet  at “det har vært anklager om korrupsjon fra første dag”. Statssekretær Lunde hevdet i sin kronikk fjor at utbyggingen kun vil skje hvis alle krav til urfolksrettigheter og miljø er tilfredsstilt. Regnskogfondet og organisasjonen Forest Peoples Programme bestrider at kravene er oppfylt og påpeker at Patamona-folket, hvis land skal demmes ned, ikke er gitt anledning til å gi fritt informert forhåndssamtykke (FPIC) slik de har rett til etter internasjonale konvensjoner hvis det skal bygges ut på land som er del av deres territorium.

Store miljøkonsekvenser

Amaila falls-prosjektet har mange likheter med andre store vannkraftprosjekter. Prosjektet beskrives i positive ordelag som det eneste mulige og som en kilde til miljøvennlig energi. Bekymringer om konsekvensene for lokalbefolkning eller miljø avvises på politisk nivå utover standardiserte henvisninger til prosedyrer.

Neddemmingen av regnskog med støtte av de norske regnskogpengene har fått internasjonal oppmerksomhet. Bekymringen for tap av endemiske arter og artsrik urskog er sentral for motstanden mot å bygge ut store dammer i Guyanas regnskog. Et annet viktig moment er utslipp av klimagasser fra nedbryting av biologisk  materiale i reservoaret. I tropiske områder kan disse utslippene være så høye at de overstiger utslippene fra moderne gasskraftanlegg.

Dammen er planlagt bygd på en sideelv til Potaro-elven, her et bilde av Kaieteur-fossen på elven, foto: Allan Hopkins.

Dammen er planlagt bygd på en sideelv til Potaro-elven, her et bilde av Kaieteur-fossen på elven, foto: Allan Hopkins.

Store vannkraftprosjekter får ofte et eget momentum blant statlige beslutningstakere på grunn av de politiske implikasjonene av et megaprosjekt. Uavhengig av smøring og signeringsbonuser er det ikke fritt for at noen ministere ser et stort vannkraftanlegg som attraktivt politisk ettermæle. I mange utviklingsland er det ofte også politiske eliter som eier selskapene som tjener på utbyggingen. Amaila falls-prosjektet har vært en del av Guyanas nasjonale lavutslippsstrategi, og er derfor godkjent for støtte fra regnskoginitiativet. Norske myndigheter vurderer tilsynelatende ikke utviklingseffekt ut over dette, ansvaret for å sikre at prosjektet ikke gjør skade har man delegert til Den interamerikanske utviklingsbanken. Med regjeringsskifte i Guyana som kom i fjor sommer ser det imidlertid ut til at det nye styret selv har dratt i bremsen.

For dyrt og omfattende

Den nyvalgte finansministeren i landet, Winston Jordan, har levnet damprosjektet lite håp. Prosjektet er altfor dyrt for Guyana og for stort å håndtere for det statlige elektrisitetsselskapet, ifølge uttalelser han kom med i sin tale til nasjonalforsamlingen i august 2015. Regjeringsskiftet som kom etter valget i mai 2015 ser dermed ut å ha satt en stopper for prosjektet inntil videre. Finansministeren uttalte at det statlige selskapet Guyana Power and Light Inc (GPL) er kjent for å ha svak operasjonell, finansiell og teknisk kapasitet, noe som gjorde selskapet uskikket til å forvalte et så stort prosjekt. Prosjektet ville blitt alt for dyrt, utbetalingene fra GPL til den private utbyggeren ville årlig vært på 130 millioner amerikanske dollar, ifølge ministeren.

– Det vil ikke bare være uansvarlig, men en regelrett kriminell handling å gå videre med Amaila Falls-prosjektet i dagens form, sa landets finansministeren da han presenterte statsbudsjettet nylig.

Kostnadene og omfanget av utbyggingen er rett og slett for store for Guyanas elektrisitetsmyndigheter å håndtere. Det har også vært uløste miljøspørsmål knyttet til utbyggingen, og en endelig godkjenning fra Den interamerikanske utviklingsbanken var angivelig heller ikke på plass i fjor sommer.

Finansminister Jordan sier at Guyana ser på muligheter for å redesigne prosjektet, eller muligheter for andre mindre vannkraftutbygginger. Ministeren sier i en uttalelse i november at myndighetene foretar en studie sammen med Den interamerikanske utviklingsbanken for å kartlegge ulike alternativer for vannkraftutbyggingsbehovet for de neste 30 årene.

– Føler seg presset til å bygge

I november skrev Bergens Tidende at guyanske myndigheter på tross av manglende politisk nasjonal vilje føler seg presset av Norge til å gjennomføre utbyggingen av Amaila falls. Dette skal ha blitt utrykt i forbindelse med et norsk delegasjonsbesøk tidligere på høsten. Leder for skoginitiativet i Klima- og miljødepartementet og leder for den aktuelle delegasjonen Per Fredrik Pharo stiller seg avvisende til kritikken. At regjeringen velger å stoppe utbyggingen er deres suverene og demokratiske rett, sier han, men legger også til at:

– Dette kraftverket er den eneste muligheten Guyana har for å komme seg over fra dieseldrevet energisystem til fornybar energi i overskuelig fremtid.

De vel 600 millionene norske kronene betalt til Den interamerikanske utviklingsbanken for prosjektet står kun tilgjengelige i banken frem til juni 2016 i følge avtalen mellom norske myndigheter og banken, etter dette skal pengene etter planen tilbakeføres til Norge.